Strikking i verden del 1: Strikkingens røtter i den islamske verden

Mange mener at strikking kom fra de arabiske landene og spredte seg med korsfarerne til Spania og videre ut i verden. Den islamske verden blir derfor et naturlig utgangspunkt når en vil nøste opp i de tidligste sporene etter strikkepinner, masker og mønstre.

Hva menes med «arabisk strikking»?

Begrepet «arabisk strikking» brukes ofte som en generell betegnelse på de tidligste strikketeknikkene vi kjenner til. Det handler ikke om én bestemt stil, men om et knippe teknikker som ble brukt av nomader som levde i ørkenområdene i Nord-Afrika. Disse nomadene regnes, så langt en vet i dag, som de første strikkerne, og dagens arabere antas å stamme fra disse folkene. De strikket ikke med rundpinne og settpinner slik vi gjør i dag, men på rammer. Rammene kunne være runde når de skulle strikke sokker, eller smale og avlange når de trengte større flater som tepper og telt. Denne måten å strikke på ga kryssende masker – omtrent slik en får når en lager en liten flette i moderne strikking.

Bevarte plagg og tekniske detaljer

Noen få plagg med trolig arabisk opprinnelse har overlevd tidens tann, og gir oss et sjeldent innblikk i både materialvalg og mønsterbruk. Blant funnene er fragmenter av sokker i flere farger, med stripemønster i beige og grønt. Disse er finstrikket på et nivå som imponerer selv erfarne strikkere i dag, med en strikkefasthet på 48–80 masker per 10 cm i ull. Det ble også brukt bomull i tillegg til ull, og her ligger strikkefastheten på 40–56 masker per 10 cm. Bomullsfragmentene som er funnet har fargene indigo og naturhvit, og viser mønstre med diamanter, trekanter og sikksakk. Ett fragment fra Egypt er spesielt interessant: Det dateres til rundt år 1200, er strikket i bomull i hvitt og indigo, fra tåen og opp, og har islamske motiver og mønstre.

Hverdagsbruk: fra fjell til by

Historikeren Richard Rutt har kartlagt hvordan strikking ble brukt i ulike miljøer i den islamske verden. Han peker på at gjeterne i fjellområdene strikket leggvarmere, mens folk i byene strikket ullsokker med spiss tå og brukte mønstre med kast og picot-kanter. En teknikk som dukker opp i dette materialet, er at de ikke nødvendigvis snur arbeidet slik en vanligvis gjør når en strikker frem og tilbake. I stedet drar de arbeidet tilbake til begynnelsen av pinnen, slik en gjør når en strikker hestetømme. Denne måten å jobbe på gir en helt annen flyt i arbeidet – og er et fint eksempel på hvordan teknikkene har vært tilpasset både bruksområde og arbeidsvaner.

Afghanistanske gensere og ornamentikk

Fra Afghanistan finnes det gensere som er strikket rundt, i fargene brunt og beige. Disse har blomstermotiver og gamle hornmønstre, som viser hvordan strikkingen også ble brukt som bærer av symboler og ornamentikk. Hvor gamle disse genserne er, er det vanskelig å si sikkert, men de føyer seg inn i et større bilde av hvordan strikkede plagg i den islamske verden både skulle varme kroppen og fortelle noe om kultur og tilhørighet.

Den bemerkelsesverdige sokken fra Egypt

Et av de mest fascinerende funnene er en sokk i bomull, funnet i Egypt og datert til rundt år 1200. Den er strikket i naturhvit og indigo, med tydelige islamske motiver og mønstre. Det mest oppsiktsvekkende med denne sokken er likevel konstruksjonen av hælen. Hælen er strikket til slutt og sydd på skaftet med maskesting. Det betyr at hælen enkelt kunne byttes ut når den ble slitt – en svært praktisk løsning i en tid hvor både materialer og arbeidskraft var verdifulle ressurser. Eksperter mener at sokken trolig har kommet fra India, nettopp fordi denne hælteknikken ikke er kjent fra regionen der sokken ble funnet. Sokken forteller dermed ikke bare en historie om teknikk, men også om handel, reiser og kunnskapsutveksling mellom ulike deler av den islamske verden og nabolandene.