Strikking i verden del 13 – Norge: nattrøyer, kofter og de fire store

Når vi kommer til Norge i strikkehistorien, er det lett å se for seg kofter, selbuvotter og ullgensere i skiløypa. Men veien fram dit er lang – og full av nattrøyer, strikkelaug, trolldomsanklager, hverdagsarbeid og etter hvert: de fire store kofteklassikerne.

Strikkinga tar form i Norge

Vi har få kilder om strikking i Norge før 1600-tallet. Men vi vet at Christian IV lot seg inspirere av dronning Elizabeth I i England, og satte i gang opplæring av fattige i strikking – særlig sokker – på 1600-tallet.

Strikking som teknikk hadde eksistert i Europa siden 1200-tallet, og i 1527 ble det første strikkelauget etablert i Paris – med høy sosial status. Eksklusive plagg i silke ble importert til Norge: strømper og trøyer for de rike.

I Norge var strikking lenge et mannsyrke på 1600- og 1700-tallet – det å være håndverker ga status. Først utover 1800-tallet ble strikking noe «alle» gjorde. Overklassen strikket for fornøyelsens skyld, i tynt garn og på pinner nr. 1, og laget småplagg som perlebesatte vesker, pulsvarmere, hansker, luer og strømper. Middel- og underklassen strikket fordi de måtte.

En av de første norske strikkerne vi kjenner navnet på, er Lisbeth Pedersdatter fra Christiania. Hun livnærte seg av å strikke strømper, og ble anklaget for trolldom i 1634 i Stavanger. I rettsprotokollen står det uttrykkelig at hun strikket for å leve. Hun var én av 860 mennesker som ble anklaget for trolldom i Norge, de fleste kvinner. 91 ble brent på bål i Finnmark, hvor forfølgelsen var hardest. Ingen av dem var noen hekser – men mange var kvinner som stakk seg ut på en eller annen måte.

Nattrøyer, åttebladroser og koftemønster

Nattrøyene som kom til Norge med nederlenderne på 1600-tallet, har satt dype spor. De var strikket i ensfarget garn, med mønster i rette og vrange masker, ofte med åttebladroser i skråstilte rutenett. Dette mønsteret kjenner vi igjen i mange kofter.

Det finnes utallige varianter. I bygda Fjell sies det at slike trøyer kom med jekteskippere fra Hardanger. Mange eksemplarer er funnet på Fjell, Sotra og Stord. Åttebladrosa dukker opp både i Hardanger og Selbu. Adolph Tidemands malerier fra midten av 1800-tallet gir oss gode glimt av tradisjonsplaggene i bruk.

Strikkede plagg med mønster i to farger spredte seg utover 1800-tallet: Ivelandstrøyer, Torridalskofta, Lusekufta fra Setesdal, Fanatrøya, Bynestrøya, Stadsbygdgenseren, stolpetrøyer fra Nordfjord, rosetrøyer og stjernetrøyer fra Austevoll, Sotra, Fjell og Stord. Åttebladrosa har mange navn: rose, rosa, stjerne, selburosa, hardangerrosa.

Marit Emstad og Selbu

I Selbu levde en kvinne som skulle få enorm betydning: Marit Emstad, født 1841. Hun var setertaus om sommeren og strikket mye. I 1897 leverte hun det første votteparet til Husfliden i Trondheim.

Vottene skilte seg ut. På en tid da det meste var ensfarget, eller strikket i rette og vrange masker, kom Marit med mønster i to farger. Hun regnes ofte som «selbustrikkingens mor» – og vi vet alle hvordan det gikk med selbuvotten videre.

Strikking i hverdagen – og i hele døgnet

I en tid der det å sitte med hendene i fanget ble sett på som skam, var det helt naturlig å alltid ha noe på pinnene. Både barn og voksne, menn og kvinner, satt og gikk og strikket plagg til familien – eller for salg.

Menn strikket ofte egne gensere, både til sjøs og på land langs kysten. I Lofoten strikket kvinnene sjøvotter til mennene sine, og strikket inn hår fra sitt eget hode som ekstra forsterkning. I dag bruker vi gjerne nylon i stedet.

Kofter og trøyer var ofte det beste ytterplagget man eide. De ble brukt morgen, middag og kveld, og i trekkfulle hus var det helt vanlig å ha kofte på hele døgnet.

Når trøyene ble utslitt, ble de plukket opp, kardet sammen med ny ull og spunnet om til nytt garn – eller sendt til shoddifabrikk, hvor de ble brukt som fyll i dyner, puter og tepper. Som betaling kunne man få kardet ull eller ferdige tepper tilbake.

Det er derfor så få gamle kofter er bevart: de ble brukt opp, bokstavelig talt.

De fire store – koftene som satte spor

Blant alle de lokale trøyene og koftene er det særlig fire som har blitt stående som «de fire store»: Ivelandskofta/Torridalskofta, Setesdalskofta, Fanatrøya og Marius.

Ivelandskofta / Torridalskofta

Iveland kommune ligger på østsiden av Otra, litt nord for Grovane i Vennesla. Torridalen er et dalføre i Kristiansand kommune.

Ivelandskofta, også kalt Torridalstrøya, regnes som et av de eldste koftemønstrene vi kjenner i dag – den eldste bevarte er fra 1836. Hver bord i kofta er nedtegnet etter tradisjonsborder fra gårder i Iveland.

I «Kofteprosjektet» av Karen Bakken, Jorunn Budalshei og Yvonne Ranestad, er det registrert 130 forskjellige border fra 24 gårder. Ti av dem er store åttebladroser, og fem er små åttebladroser.

Fargekombinasjonene var gjerne:

•  svart og Ivelandsrød
•  indigoblå og høyrød
•  sauesvart og Ivelandsrød
  

Nederst på bolen – den delen som skulle ned i buksa – var kofta ofte sauehvit, cirka 18 cm.

Kofta ble kalt «boningstrøye», og du måtte være konfirmert for å få bruke kofter med store åttebladroser. Mønsterkonstruksjonen fulgte ofte et bestemt prinsipp: én åttebladrose – tre border – én åttebladrose. Åttebladrosa skulle ha to størrelser: den store for konfirmerte, den lille for barn.

Den eldste kjente kofta tilhørte Bjarne Dalane, født 1908. Den hadde høyrødt mønster på svart bunn, og hvit nederkant. Kofta var strikket av Gunhild Baasland, født 1819, som laget den som trolovelsesgave til Syvert S. Dalane, født 1818, i 1836. Gunhild var kjent som en uvanlig dyktig strikker. Den røde tråden skulle være litt tykkere enn den svarte for å fremheve mønsteret.

Trøya var strikket i tre boler, med søm midt foran og i sidene. Senere ble svært like trøyer kalt Torridalskofta, i hvitt og grått. Husk at mange trøyer ble strikket rundt og klippet – sømmene lurer mange til å tro at alt er strikket flatt.

Setesdalskofta

Setesdal er dalføret fra Evje i sør til Hovden i nord, omgitt av Setesdalsheiene. Dalen er kjent for å holde på tradisjonene lenge.

Lusekofta fra Setesdal er den mest strikkede kofta i verden. Den har tålt utallige varianter uten å miste særpreget.

Mange husker den fra ukebladet Se & Hør på 1980-tallet – «ukens lusekofte» på kjendiser – som regel maskinstrikkede utgaver med fabrikklagde bånd. Alle spinnerier og ullvarefabrikker har egne varianter.

Vil du ha en «ekte» Setesdalskofte, anbefaler jeg boka «Lusekofta fra Setesdal» av Annemor Sundbø, full av mønsterkombinasjoner fra hele dalen.

Kofta har også vært opphav til mange «avstikkere» – alt som har lus og svart-hvit mønster kalles fort lusekofte. Et særpreg er «kross og kringle»-motivene: Andreaskorset og kringle, livshjulet. Andreaskorset – X-en – er et av de mest brukte korsene i ornamentikken.

Og så har vi løyesaumen – broderiet i hals og på ermer. Det ble brodert på frihånd, uten opptegning, og er et eget lite kunstverk. I dag får man bånd og broderipakker, men det frihåndsuttrykket er noe helt eget.

Fanatrøya

Fana er en bydel i Bergen, som grenser til Os og Samnanger.

Den stripete trøya vi kaller Fanakofte, har røtter i trøyer fra 1850-tallet. I likhet med Setesdalskofta har den endret seg, men beholdt særpreget: stripene.

Opprinnelig var Fanatrøya en hverdagstrøye for menn. Det fantes eldre utgaver som var ensfargede med vrangmønsterborder ved mansjetter og hals.

Det har også eksistert grønne og røde versjoner for kvinner, men de forsvant henholdsvis på slutten av 1800-tallet og 1930-tallet.

Mønsterborder fikk navn etter utseende: «stjerner» for åttebladroser, «krossar», «kattafot» osv. Nederst på trøya var det en rutebord, så en mønsterbord, og deretter striper med lus. Mønsteret på skuldrene skulle gjerne være mørkt på lys bunn, for å gi inntrykk av bredere skuldre.

På ermene var oppskriften ofte: en rosebord, striper med lus, og en avsluttende bord øverst. Boka «Fanatrøyer» fra Eide Forlag gir en flott innføring og mange oppskrifter.

Marius

Så har vi Marius-genseren – kanskje den mest kjente moderne norske genseren.

Mønsteret bygger på variasjoner over Setesdalsborder, men det som gjorde den spesiell, var fargene: rødt, hvitt og blått – flaggfarger i sportskontekst på 1950-tallet.

Historien om opphavsperson er litt konfliktfylt. Unn Søiland Dale fortalte at hun hentet inspirasjon fra Annichen Sibbern Bøhns «Norske Strikkemønstre» fra 1929, og selv satte sammen bordene til et nytt mønster. Genseren ble brukt i filmen «Troll i ord» i 1954, designet av Søiland Dale, og etterspørselen eksploderte.

Samtidig fortalte Birgit «Bitten» Eriksen at hun hadde strikket en lignende genser til sønnen Marius allerede på 1920-tallet, og at hun solgte gensere i mannens sportsforretning. Det oppsto konflikt, men den havnet ikke i retten mellom familiene.

Unn Søiland Dale gikk derimot flere ganger rettens vei for å beskytte mønsteret mot kopiering og få navnet sitt knyttet til designet. Lillunn AS, hennes selskap, hadde opphavsretten, og den forvaltes i dag av MARIUS of Norway AS. Du kan strikke Marius til deg selv, men ikke utnytte mønsteret kommersielt uten tillatelse.

Koftehistorie, symboler og garn

Norsk koftehistorie er et eget univers, men noen trekk går igjen:

•  Mønstre gikk i arv og ble justert litt for hver generasjon.
•  Fra 1920-tallet til 1970-tallet er det vanskelig å finne gamle bilder uten at en kofte er med.
•  Kofter var både mote, hverdags- og høytidsplagg – og ofte det beste ytterplagget man eide.
  

Religion og overtro var sterk. Mange border og symboler har betydninger vi i dag har mistet – knyttet til beskyttelse, fruktbarhet, livssyklus. Det ble også sendt «beskjeder» i mønstre, blant annet under andre verdenskrig, der motstandsfolk brukte strikk som kommunikasjonskanal.

Garnet var oftest 2-tråds kardegarn. Det tåler å klippes uten forsterkning, fordi fibrene ligger i ulike retninger og «hekter seg fast». Superwash, merino, alpakka og bomull har ikke den egenskapen – der må man sikre før klipping.

Tradisjonelt var det en tommelfingerregel om ikke mer enn 7 masker i én farge før det måtte skifte farge – den ser vi tydelig i gamle mønstre.

Tinnknapper har også sin egen historie: støpt i former, ofte med blomster og ranker. De som hadde råd, fikk spesiallaga knapper. Andre støpte selv, eller brukte tre, ben og horn.

Hva kan du ta med deg?

Fra norsk strikkehistorie kan du hente:

•  Respekt for nattrøyer og damask – prøv vrangmønster som basis for egen kofteinspirasjon.
•  Mot til å klippe – med ekte kardegarn er det tryggere enn du tror.
•  Nysgjerrighet på symboler – hva betyr egentlig bordene du strikker?

Og kanskje viktigst: vissheten om at kofter og votter du lager i dag, kan være like viktige for noen om 100 år, som de gamle trøyene vi nå forsøker å rekonstruere.