Strikking i verden del 14 – Sverige: Gotlandsgarn, tvåändstickning og Bohus-magien

Sverige er fullt av strikkeskatter – fra gamle handelsruter på Gotland og superstødige tvåändsticknings-votter i Dalarna, til luksuriøse Bohus-gensere som gikk rett inn i motebildet verden over. Samtidig har svensk strikking mange av de samme røttene som vi kjenner fra Norge og Danmark – og det er nesten umulig å si hvem som «startet først».

De første silkestrømpene og Gotland som knutepunkt

Både menn og kvinner begynte å strikke i Sverige en gang på 1600-tallet. Allerede et århundre tidligere skal kong Erik XIV ha vært den første mannen i hele Skandinavia som gikk i importerte, strikkede silkestrømper. Strikkede silkegensere ble også importert utover 1600-tallet, og svenskene kan ha lært teknikken ved å se og etterlikne disse luksusvarene.

Hvem var først ute med strikking i Skandinavia – Danmark eller Sverige? Debatten går fortsatt, ifølge Sheila McGregor, som egentlig mener tradisjonene er så like at det nesten ikke spiller noen rolle. Marcia Lewandowski går enda lenger og peker på Gotland som muligens hjemsted for den eldste strikketradisjonen i hele Skandinavia.

Inger og Ingrid Gottfridsson, som har skrevet en nydelig svensk vottebok, kobler dette til Gotlands rolle som et stort nordeuropeisk handelssenter i senmiddelalderen. Der kom impulser inn både via ull, farger og mønstre.

Naturlige motiver – blomster, vinranker og bladverk – var vanlig på strikkeplaggene. Øya har lang tradisjon for sauehold og ullsanking, og det er brukt et helt lite apotek av naturfarger:

•  einer og eikebark til grått
•  kamille og tynnmose (lav fra gjerder) til gult
•  tynnmose + jernvitriol til brunt
•  steinmose til rustrød
•  indigo og vaid til blått
•  cochineal, anilin og madder til rødt
  

For grønt ble garnet først farget gult med en tusenfrydlignende blomst (angsskära), deretter dyppet i indigo. En vannblå farge fikk de ved å dyppe gult garn i et bad av eddik og salt lagret i kobbergryte. Fargekunnskapen var virkelig avansert.

Strømpestrikk, Halland og initialer på brystet

På 1650-tallet fikk leilendinger på lensmannsgårder i Halland opplæring i å strikke strømper – og trolig gensere – for salg, sannsynligvis av sin nederlandske husfrue eller hennes tjenere. I Nederland var det knapphet på ull, og strikking ble så populært at ullen måtte importeres. Halland ble en del av løsningen.

Halland-strikkerne foretrakk ofte ensfargede gensere med stjernemønster i vrangmasker, men flerfarget mønsterstrikk forekom også. Lenger nord i Sverige var det tydelig forkjærlighet for lyse farger, mens man i sør gjerne kombinerte tradisjonelle mønstre med moderne designteft.

Over hele landet var det vanlig å strikke datoer og monogrammer på brystet av gensere. I noen distrikter var tre initialer vanlig, mens man i Hälsingland gjerne brukte fire – like mange bokstaver som tallene i årstallet. Det gjør disse plaggene til små, bærbare «dokumenter».

På Gotland kan votter strikkes med doble mansjetter helt opp til albuen, og mønstrene på votter, strømper, luer, bukseseler og gensere følger ofte samme logikk: mønsteret brer seg ut fra tommelen og utover, bare avbrutt av en kontrastbord – gjerne med eføymønster – ved håndleddet.

Garnforsterkning, byttehandel og små overtroer

James Norbury påstår at Sverige ikke hadde en «egen» fargestrikktradisjon, men utviklet den videre fra dansk håndverk. Uansett opprinnelse ble svenske plagg ofte gjort ekstra varme og slitesterke: ull ble spunnet sammen med hundehår for vannmotstand, og med kanin for ekstra mykhet. På Gotland ble ull til arbeidsklær noen ganger forsterket med kuhår.

Fra 1600-tallet og utover ble både ull og ferdige strikkeplagg brukt som byttemiddel på Gotland, særlig mot handelsfolk fra fastlandet. Gotlendinger kunne samle opptil åtte hundre gensere og andre plagg, og frakte dem sjøveien til Stockholm hvert år. Slik fikk gotlandsk strikk større publikum.

Lewandowski, med henvisning til Gottfridsson-familien, forteller også om litt strikkerelatert overtro:

•  Mønster som «snur» mot klokka kunne bringe ulykke og hindre brukeren i å komme til himmelen.
•  Å knyte sammen løst garn ble sett på som uflaks.
•  Plagg strikket av unge jomfruer skulle gi bæreren lykke og lang levetid.

Og spinning mellom jul og trettende dag var forbudt enkelte steder – man trodde sauene ville vansmekte hvis noen lot rokken gå.

Tvåändstickning – to tråder, ingen flotteringer

En av de mest spesielle svenske teknikkene er tvåändstickning (tveband). Det er en tett, slitesterk og arbeidskrevende metode, med usikker opprinnelse.

Det eldste hele eksemplet vi kjenner er en hanske fra midten av 1600-tallet, funnet under en slagghaug i Dalarna. Pagoldh mener teknikken har vært brukt til dekor siden minst 1500-tallet. Den kan ha røtter i Tyskland, og det er funn langs svenske og norske grenseområder, samt litt i Danmark og Finland – men i dag forbinder de fleste tvåändstickning med Sverige.

I noen svenske provinser har det tilsynelatende vært den eneste strikkemetoden som ble brukt. Resultatet er stivt, svært varmt stoff som ikke likner annen strikk. Tradisjonelt ble det strikket i hvit, fin ull, lin eller bomull, noen ganger gjort ekstra hvitt med kaninhår. Maskene ligger tettpakket.

I mønstrete varianter danner geometriske sømmer – krokmaskor – små, forhøyede strukturer som gir stoffet tredimensjonalitet. Ved flerfarget tvåändstickning ser det nesten ut som vanlig mønsterstrikk – helt til du snur arbeidet. På baksiden er det ingen flotteringer. Hemmeligheten er at man bruker to tråder hele tiden, én fra hver ende av nøstet eller fra to nøster, og snor dem før hver maske slik at de veksler.

Teknikken har også sin egen spesielle maske: krummasken, som lages ved å veksle rett og vrang med de to trådene på en måte som bare finnes her.

Tvåändstickning ble mest brukt til småplagg: strømper, sokker, hansker og votter – særlig til hæler og arbeidsvotter, der holdbarhet var viktig. I Dalarna ble teknikken også brukt til ermer i folkedraktjakker fra 1700-tallet, der ermene ble strikket og deretter farget og valket til nesten ugjennomtrengelige rør.

Bohusstickning – nød, luksus og disig angora

En helt annen, men like særegen, svensk tradisjon er Bohusstickning.

Midt i økonomisk krise og arbeidsløshet i Bohuslän på 1930-tallet tok en gruppe kvinner kontakt med guvernørens kone, Emma Jacobsson, for å få i gang hjemmeindustri. Jacobsson tenkte: strikkekooperativ. I 1939 ble Bohusstickning etablert.

I starten strikket kvinnene sokker og votter, men snart begynte Jacobsson å designe gensere med mønstret bærestykke som ble raske bestselgere i butikker. Etter hvert kom flere designere til: Vera Bjurström, Anna-Lisa Mannheimer Lunn (som stod bak Blue Shimmer), Annika Malmström-Blandini, Karin Ivarsson og Kerstin Olsson.

De lot seg inspirere av andre sørsvenske folkedrakter, men unngikk bevisst mønstre som lignet på andre skandinaviske tradisjoner. På tretti år laget Bohus over 400 originale design, og mønstrene ble holdt hemmelige til ganske nylig.

Garnet var en viktig del av uttrykket. Ullen ble nøye sortert, spunnet først i Finland fordi de kunne lage ekstra fint garn, senere i Sverige blandet med angora for å få den karakteristiske «disen». Bohus produserte fire hovedtyper garn: Angora, EJA (Emma Jacobsson Angora), finull og rya. Fargene ble komponert av Jacobsson og farget av mesterfargeren Gösta Juhlin.

Bohus-gensere ble brukt av motebevisste kvinner og filmstjerner internasjonalt. Men på 1960-tallet ble mønstrene så intrikate og garnet så delikat at mange strikkere ga seg. Økonomien var forbedret, og behovet for ekstra inntekt var mindre. Kooperativet ble lagt ned i 1969.

På 1990- og 2000-tallet fikk Bohus en renessanse gjennom utstillinger og rekonstruksjonsprosjekter – og i dag kan man igjen strikke Bohus-modeller i garn farget etter originalene.

Hva kan vi lære av Sverige?

Sverige viser hvor bredt strikking kan spenne:

•  fra handelsknutepunkt på Gotland og ull brukt som byttemiddel
•  via totråds, ekstremt slitesterke tvåändsticknings-votter
•  til høyend mote gjennom Bohusstickning.
  

Hvis du vil teste svensk inspirasjon selv, kan du:

•  prøve en liten tvåändsticknings-vott eller pulsvarmer
•  strikke en genser med initialer og årstall på brystet
•  leke med Bohus-inspirert bærestykke i tynn ull og duse farger.

Strikking i Sverige lever fortsatt i beste velgående, med yngre strikkere som blogger, møtes på strikkekaféer og driver strikkegerilja på lyktestolper – akkurat slik Elsebeth Lavold beskriver.