Strikking i verden del 18 – Latvia: votter, guder og giftemål

Latvia er et lite land ved Østersjøen, men vottetradisjonene deres er alt annet enn små. Her finner vi mansjetter som nesten er små tekstilskulpturer, sterke farger, og mønstre fulle av gamle symboler: sol, kors, trær, slanger og stjerner.

I denne delen av «Strikking i verden» reiser vi til Latvia – til votter som markerer identitet, bryllupsskikker der en brud trenger en hel kiste full av håndstrikk, og til regioner som du kan kjenne igjen bare ved å se på mansjetten.

Mønstre som et eget språk

Latviske motiver er tydelig «snakkende». Mange av dem er direkte knyttet til:

•  førkristen mytologi
•  natur, jordbruk og årstidene
•  gamle vevemønstre og annen folkekunst.
  

En latvisk strikker har beskrevet votter som et «språk for personlig uttrykk» – der trær og sol kan symbolisere liv og lykke, og der en rugaks med to hoder kan bety ønske om dobbel fruktbarhet og velstand.

Blant motivene finner vi ofte:

•  kors og stjerner
•  solsymboler
•  kornaks og trær
•  enkle geometriske figurer som bindes sammen til store mønsterflater.

Latvias gudeverden – rett inn i vottene

Symbolene i vottene er ikke tilfeldige. Mange peker direkte mot latvisk mytologi, der guder og åndevesener har ansvar for sol, måne, jord, skjebne og fruktbarhet.

I tekstiler og votter kan du for eksempel møte:

•  Dievs – den øverste guden, ofte symbolisert med en enkel, geometrisk figur.
•  Saule – solgudinnen, knyttet til liv, varme og vekst; ofte representert av solsymboler med åtte «stråler».
•  Laima – skjebnegudinnen, ansvarlig for lykke og livsløp; mønstre med gjentatte piler eller vinkler kan vise til henne.
•  Zalktis – en slangelignende skikkelse, koblet til velstand og beskyttelse; bølgende linjer og zigzag kan henspille på ham.
  

For latviske strikkere var ikke slike motiver abstrakte – de bar mening, beskyttelse og ønsker inn i hver maske.

Votter som identitet – fra region til enkeltperson

Latvia er delt inn i områder med ganske ulike vottetradisjoner. I grove trekk snakker man ofte om fire hovedregioner, som alle har sitt særpreg.

I noen områder er:

•  bakgrunnen lys, med sterke primærfarger i mønsteret
•  i andre ser vi mørke bunnfarger med klare, lysende mønstre
•  enkelte steder er mansjettene scallop-kantet eller har små dusker og frynser
•  andre har flettede eller vevde bånd som avslutning.

Mansjettene er ofte små kunstverk i seg selv:

•  riller, fletter, picot, slyngede bånd
•  i flere lag og teknikker.

Over tid ble mønstrene også en måte å vise tilhørighet på:

•  først til nasjon og region
•  senere til mindre områder og landsbyer
•  og noen ganger helt ned på individnivå – en spesiell mansjett eller fargekombinasjon kunne forbindes med én familie eller én strikker.

Brudekiste full av votter

Latvisk bryllup er tett knyttet til strikking. En jente som skulle gifte seg, begynte gjerne å strikke votter allerede som barn.

Det ble forventet at hun hadde en brudekiste (dowry chest) fylt med:

•  votter i ulike størrelser og mønstre
•  noen ganger også sokker og andre småplagg.

Disse skulle:

•  gis til brudgommen og hans familie
•  til hjelpere, gjester og viktige personer i bryllupet
•  og brukes til å kle det nye hjemmet med symbolsk beskyttelse.

Under selve bryllupet kunne votter brukes i ulike ritualer, og etterpå ble de:

•  lagt på dørterskelen
•  ved ildstedet
•  i uthus og ved frukttrær

– alt for å gi beskyttelse, lykke og fruktbarhet til den nye husholdningen.

Votter i bruk – og som amuletter

Vottene ble ikke bare lagt bort i kister.

De ble brukt:

•  til hverdags – på åker, i skog og i fjøs
•  til fest – med de mest forseggjorte mansjettene og mønstrene
•  i overtro og små hverdagsritualer.

Noen tradisjoner sier for eksempel at:

•  votter kunne beskytte mot uflaks og onde krefter
•  bestemte mønstre skulle brukes ved spesielle anledninger
•  barnet som fikk en viss type vott, skulle få et langt og godt liv.

Formen på vottene kunne også variere:

•  noen er lange, nesten som små «gauntlets», som går godt opp over underarmen
•  andre er mer kompakte, men med desto mer arbeid rundt håndleddet.

Fargebruk – når plantefarger møter symbolikk

Tradisjonelt var fargevalget styrt både av:

•  hva som fantes av plantefarger og senere kjøpte farger
•  og av symbolikk.

Grønt, gult, rødt og blått går ofte igjen – men kombinasjonene kan variere sterkt fra region til region.

Det er lett å se sammenhengen mellom:

•  vevde bånd
•  broderi
•  og vottestrikk – de deler fargepalett og motiv.

I moderne tid har syntetiske farger kommet til, men mange designere og tradisjonsbærere forsøker å holde fast på den klassiske paletten inspirert av naturen.

Strikket over tro, tid og politikk

Som i Estland og andre baltiske land, har Latvia opplevd mange politiske skifter. Men midt i alt dette har vottene fortsatt å finnes:

•  på hender
•  i brudekister
•  i museer
•  og i moderne designprosjekter, blant annet der man har strikket tusenvis av par til internasjonale møter og markeringer.

De fungerer som:

•  praktiske plagg
•  bærere av mytologi og symboler
•  stille markører av tilhørighet og historie.

Latvia gir oss:

•  votter der mansjetten er en hel liten verden av teknikker
•  mønstre som bærer navn og historier fra guder, årstider og jordbruk
•  bryllup der strikkearbeid er like viktig som mat og musikk
•  og moderne prosjekter der gamle mønstre får leve videre, på nye hender.

Hvis du har lyst til å leke videre med det i eget strikketøy, kan du:

•  prøve en latvisk-inspirert mansjett på en enkel vott eller sokk
•  jobbe med et lite motiv – for eksempel en sol eller et kornaks – og se hvordan du kan bruke det i egne design
•  eller dykke inn i de regionale palettene og låne fargeholdningen.