Strikking i verden del 9 – Skottland og Wales: blå kyser, kiltstrømper og Monmouth-luer

I Skottland og Wales finner vi kanskje ikke én stor, samlet «nasjonalstrikk» slik vi ofte snakker om Aran eller Fair Isle, men vi finner en rekke plagg som har satt dype spor: blå, tovede kyser, kiltstrømper og de karakteristiske Monmouth-luene. Sammen forteller de historien om arbeid, identitet og litt lovpålagt hodeplagg.

Skottland: kysemakere og blå luer

I lavlandet i Skottland var strikking allerede godt etablert på 1400-tallet. I 1496 hadde kysemakerne i Dundee sitt eget laug, noe som viser at kyser var en viktig spesialitet. De klassiske blå kysene ble strikket i ett stykke, tovet og formet til solide hodeplagg som tålte vind, regn og daglig bruk.

På 1500-tallet var slike kyser vanlige blant tjenere, og utover 1600-tallet ble de mer eller mindre standard hodeplagg for skotske menn. I løpet av 1700-tallet ble de pyntet med røde og hvite ruter på bremmen, før de nesten forsvant midt på 1800-tallet – for så å få et lite comeback i viktoriatiden.

Skotske strømper – fra skog til kilt

Skottene nøyde seg ikke med kyser. De strikket også store mengder strømper, ofte med avanserte teknikker. Garnet ble gjerne farget lokalt, blant annet med bark fra or, som ga varme, rustne toner. Strømper var både nødvendige i det røffe terrenget og en del av klesdrakten ved høytid.

«Scottish kilt hose» er en egen kategori strømper, strikket spesielt til å brukes sammen med kilt. De kunne være ensfargede med strukturmønstre som minner om Aran-fletter, eller de kunne ha mønster og farger som tok opp kilten. De ble ofte strikket flatt og sydd sammen, en konstruksjon som gir litt annen fasong og passform enn når vi strikker rundt.

På midten av 1800-tallet var det generelt stor strikkeaktivitet i Skottland, og mange av de bevarte plaggene er enten fantastisk fin blondestrikk eller intrikate flerfargemønstre. Dette danner også et bakteppe for det vi senere ser på Shetland.

Wales – strikking i skyggen og Monmouth-capsen

Historien om walisisk strikking er mindre tydelig. Kildene er få, og mange forskere mener at det aldri har utviklet seg en egen, klart avgrenset «walisisk strikkestil». Mye tyder likevel på at walisiske strikkere, som mange andre i regionen, tok i bruk sokkestrikking på 1500-tallet som en viktig måte å tjene penger på. Senere ble det også strikket gensere til fiskere langs kysten.

Den tydeligste regionale markøren vi har, er Monmouth-capsen. Den oppsto trolig på 1400-tallet i grensebyen Monmouth og ble strikket rundt på fire pinner i mørk, totråds ull, før den ble tovet. Dette gav en tett og slitesterk lue som egnet seg både til sjøs og i hæren.

Monmouth-luene ble solgt i stort monn til både sjømenn og soldater, og mange bar dem under hjelmene sine. Etter hvert ble produksjonen flyttet til andre områder på 1600-tallet, så navnet ble mer en betegnelse på en type lue enn et lokalt produkt.

Et lite kuriosum i lovverket forteller mye om hvor utbredt lua ble: På 1500-tallet var det påbudt at alle gutter over seks år, som ikke var gentlemen, skulle bære en ulllue laget i England på søndager og helligdager. Monmouth-capsen var en av de vanligste typene.

Strikkeidéer fra Skottland og Wales

Fra disse tradisjonene kan du hente inspirasjon til egne prosjekter:

•  En «blå kysse-lue»: strikk en enkel lue i ull, tove den lett og gi den en bred kant.
•  Kilt-inspirerte strømper: lange sokker med strukturmønster øverst og glatt fot.
•  Monmouth-inspirert caps: strikk rundt i totråds ull, tove, og la den få en enkel, historisk form.

Det er lett å la seg blende av de store ikonene, men noen ganger er det de små, hverdagslige plaggene – lua, sokken – som bærer mest historie i seg.