Strikking i verden del 16 – Island: strømper, skoinnlegg og lopapeysa

Hvordan ender en liten, værhard øy langt ute i Atlanteren opp med å bli et av verdens mest ikoniske strikkeland?

I denne delen av «Strikking i verden» drar vi til Island – til skinnsko med strikkede innlegg, barn som forventes å strikke strømper fra de er åtte, og til lopapeysaen som egentlig er ganske ung, men likevel har blitt selve symbolet på islandsk strikk.

Strikking kommer til Island – og blir raskt blodig alvor

Strikking kom trolig til Island med utenlandske kjøpmenn på 1500-tallet, særlig fra Tyskland, England og Nederland. Vi vet at det var godt etablert som håndverk i løpet av århundret:

•  I 1582 beskriver kilder en biskop i Nord-Island som tar imot strikkede strømper som leiebetaling fra leilendingene sine.
  

Det sier litt om hvor mye strikkede varer allerede var verdt – de ble brukt som en form for valuta.

Menn, kvinner og barn – alle strikket. Barn lærte rundt åtteårsalder, og det var forventet at de bidro med strømper til husholdet hver uke. På 1600-tallet var:

•  strømper og votter helt sentrale varer i Island – både til eget bruk og som eksport til en fattig region preget av vulkanutbrudd, hungersnød, kulde og pest.
  

På 1700-tallet ser vi at også gensere går inn i eksporten, sammen med vevd og tovet ullstoff, wadmal, som til og med ble akseptert som lovlig betalingsmiddel i handel.

Hverdagsplagg i et ekstremt klima

Strikking var ikke bare for salg. Islendingene trengte ullplaggene sine selv – for å overleve et dystert, kaldt og øde klima.

Blant plaggene finner vi:

•  gensere og fiskertrøyer
•  votter, ofte både med én og to tomler – praktiske for fiskere i flere land
•  skoinnlegg til myke sko av sau-, sel- eller fiskeskinn
•  strømper og sokker
•  sjal og pulsvarmere (liknende som på Grønland)
•  herrevester (brjóstadúkar)
•  kvinnens peysuföt – en velsittende, sømløs jakke
•  luemodeller som skotthúfa med dusk.
  

Noen av disse plaggene ble etter hvert sydd i vevde stoffer i stedet for strikk, men røttene er i strikkingen.

Mønsterbøker på islandsk dukker opp allerede på begynnelsen av 1700-tallet, så det var en bevisst, skriftlig mønstertradisjon tidlig.

Strikk som eksport – og som konkurranse

Ifølge Louise Heite var mesteparten av islandsk strikk i utgangspunktet bruksrettet og utilitaristisk:

•  varme sokker og votter
•  fiskerens gensere
•  tette luer og votter som kunne selges eller byttes.
  

Islandsk ull ble handlet over hele Atlanterhavet, og strikkede sokker og gensere fulgte nederlandske nybyggere til områder som New York, New Jersey og Delaware i de første årene med europeisk bosetting i Amerika.

På gårdene beholdt arbeiderne ofte plagg de produserte mellom jul og nyttår – de kunne så selges eller byttes mot luksusvarer og tjenester. Det fantes til og med strikkekonkurranser mellom gårder og gårdsarbeidere, noe som sier litt om både nivået og stoltheten i håndverket.

Hvordan strikket islendingene?

Elsa Guðjónsson beskriver hvordan islendingene tradisjonelt strikket rundt på fire eller fem pinner, med naturfarget garn – ofte relativt enkelt i uttrykket.

•  Gensere kunne være nesten uten dekor utover vrangbord.
•  Mer velstående kunne pynte strikk med broderi eller bruke farget garn.
  

Utstyret forteller også hvor integrert strikking var i livet:

•  Strikkepinner ble oppbevart i egne prjónastokkur – dekorerte pinnerør med eierens navn.
•  Slike bokser kunne gis som kjærlighetsgaver fra en ung mann til den han beundret.
  

Fargestrikk, intarsia og rosemønstre

Fargestrikk på Island kan spores tilbake minst til 1600-tallet – blant annet via stoffrester med tofarget kantstrikk à la Fair Isle.

På 1800-tallet ser vi mye intarsia – spesielt i skoinnlegg.

Disse:

•  ble strikket i tradisjonelle rosemønstre
•  brukte ofte flere farger
•  og ble laget på rillebakgrunn (rillestrikk) i stedet for glattstrikk, noe som er ganske spesielt.
  

Motivene – roser, blomsterpotter, timeglass, sjakkbrett, diamanter – kjenner vi igjen fra andre strikketradisjoner i verden, men måten de er brukt i skoinnleggene er veldig islandsk.

Lopi og lopapeysa – en ung, men ikonisk genser

«Lopapeysa» – den klassiske islandske rundfellingsgenseren – føles ur-gammel, men tradisjonen er faktisk bare rundt 60–80 år.

På 1800-tallet beskriver Vibeke Lind gensere som ble strikket i enkle tofargede maskemønstre og så tovet, og norske lusmønstrede gensere i uspunnet lopi var populære helt fram mot andre verdenskrig.

På 1950-tallet dukker den moderne lopapeysaen opp:

•  Bol og ermer strikkes rundt hver for seg.
•  Ved armhulen settes alt sammen på én pinne.
•  Åket strikkes rundt med flerfargede, geometriske mønsterborder – snøfnugg, kjeder, stiliserte former – kombinert med fellinger.
•  Mønsterbånd går ofte igjen på mansjetter og nederkant.
  

Likheter med Grønlands perlekrager er ofte kommentert, men det finnes også klare forbindelser til rundfelling fra Sverige, Tyskland, Danmark og Bohus-tradisjonen.

I dag sysselsetter den islandske håndstrikkeforeningen fortsatt strikkere til lopapeysa – ikke bare i naturfarger, men i et stort spekter av farget ull.

Islandske skoinnlegg – skjult skatt under foten

Strikkede skoinnlegg er noe av det mest særegne ved islandsk strikk.

De:

•  går tilbake til tiden før harde såler ble vanlige
•  ble brukt i myke sko av sau, sel eller fiskeskinn
•  skulle gi både varme og komfort.
  

Andre kalde områder brukte:

•  halm
•  kvister
•  tovet ull
•  bark

…men strikkede skoinnlegg ser ut til å være unikt islandske.

Helene Magnússon viser i «Icelandic Knitting: Using Rose Patterns» hvordan disse innleggene:

•  ble strikket i en enorm variasjon av mønstre og farger
•  kunne ha vevde bånd (slyngja) eller heklede kanter
•  likevel var helt grunnleggende nytteting – gjemt inne i skoene.
  

Språket viser hvor viktige de var – det finnes mange islandske ord for ulike typer skoinnlegg, blant annet ileppar, som kan oversettes til noe i retning av «innlagt fille».

Islandske blondesjal og klukka-kjoler

Island har også en sterk tradisjon for blondestrikk, særlig i sjal.

•  Eldre sjal ble ofte strikket i grovere garn, rillestrikk, og sydd sammen.
•  Fra slutten av 1800-tallet, inspirert av utenlandske mønsterbøker og magasiner, ser vi mer fin blondestrikk.
  

Sigríður Halldórsdóttir dokumenterer trekantede sjal (þríhyrnur) og rektangulære sjal (langsjöl), ofte i flere farger. Cheryl Oberle forteller en islandsk legende om kvinner som legger sjalet på myra, står i midten og synker ned – for så å komme opp tørre i eventyrlandet.

I nyere tid har blondestrikkede klukka-kjoler – kjoler basert på underskjørt/sjuiner med blondeeffekt – fått en renessanse blant islandske strikkere.

Strikking på Island er en historie om:

•  overlevelse i et ekstremt klima
•  handel, valuta og arbeid
•  estetikk og stolthet
•  og en genser med rundt bærestykke som på bare noen tiår har blitt et ikon.

Og midt oppi det: barn som lærte å strikke strømper fra de var åtte, menn og kvinner med pinnerørene sine, og små skoinnlegg som bar verdens vakreste rosemønstre helt i skjul.

Men før vi drar:

•  Hvilken del av Island-historien frister deg mest å ta med inn i ditt eget strikketøy – er det lopi og åk, rosemønstrede skoinnlegg, eller kanskje et sjal med islandsk blonde?