Strikking i verden del 2: Vest-Europa – når strikking tar av

Strikking fant sin første maske i Vest-Europa ved grensene til Spania, før den braste videre inn i den islamske verden. De tidligste eksemplene vi kjenner fra denne regionen er i silke, og de er strikket rundt – metoden med å strikke frem og tilbake, som vi er så vant til i dag, dukker faktisk ikke opp før nærmere 1600-tallet.

Små silkeputer og biskophansker i Spania

Blant de tidligste sporene er to små arabiske, strikkede silkeputer som er funnet i kongelige gravkamre ved Las Huelgas i Burgos i Spania, sammen med et par biskophansker. Putene er knyttet til et fransk strikkeprosjekt som ble realisert for Håndverksrådet i samarbeid med en London-basert somalisk kvinnegruppe. De beskrives som bemerkelsesverdig vakre, særlig med tanke på at de ble laget i en tid da strikking var sterkt preget av klare forestillinger om hva som var rett og galt. Putene er strikket i glattstrikk på stålpinner, er svært innviklet og fulle av diamanter, pastiller, rosetter og fleurs-de-lis-mønstre.

Små strikkede skatter i middelalderen

Fra Spania spredte strikking seg som en farsott gjennom Europa. Håndverkere tok teknikken i bruk fordi den var enkel å utføre sammenlignet med veving, og krevde lite utstyr. De første europeiske strikkede plaggene var små: 

- relikvievesker til å oppbevare helgenrester (fra 1200–1300-tallet) 

- liturgiske hansker og de nevnte putene, som bare var 28 cm høye og 35 cm brede 

Senere kom strikkede strømper – tidlig på 1500-tallet – som etter hvert erstattet tøystrømper holdt oppe av strømpebånd, snorer og ulike bånd. Det dukket også opp strikkede ermer, vesker og diverse poser. Strikkebokforfatter Deborah Pulliam beskriver i en artikkel fra 2007 i Piecework at noen av disse posene kunne henge fra beltet under de rikelige foldene i både herre- og dameklær, og at vesker fra 1500-tallet er kjent under navnet «pokes». På 1700-tallet ble strikkede arbeidsvesker til håndarbeidsprosjekter svært populære, og på 1800-tallet kom strikkede poser med perler.

Gilder, bønder og undertøy

Strikking var lenge dominert av de aller dyktigste, noe Irena Turnau viser i artikkelen «The knitting crafts in Europe from the thirteenth to the eighteenth century». Hun skriver at strikkernes gilde – en organisasjon av håndverkere som måtte bestå strenge prøver for å få medlemskap – fantes i Frankrike allerede i 1268, og på 1400-tallet også i Nederland og Spania. Samtidig begynte bøndene å strikke ulluer og strømper til menn, både for å spe på den lille inntekten og for å kle seg selv og familiene.

På 1700-tallet var strikking nærmest overalt, og nesten alt kunne være strikket: truser, sjal og til og med tepper – sistnevnte spesielt kjent som et sørtysk fenomen på 1600- og 1700-tallet.

Fra silkejakker til gensere

Genseren slik vi kjenner den i dag, kom først senere. Forløperne var sannsynligvis: 

- italienske silkejakkar og -vester som ble populære over hele kontinentet på 1600-tallet 

- enkle, underskjortelignende plagg – nattrøyer – fra 1300-tallet 

Mønstrene på disse plaggene var ofte inspirert av sokkemønstre. Samtidig er det frustrerende for historikere at det, til tross for at strikking var både gammelt og godt forankret i Spania, Frankrike og Italia, finnes svært lite bevart materiale etter 1400- og 1500-tallet.

Spania og Portugal – silkestrømper, jakker og aloe-blonde

I boka Traditional Knitting Patterns plasserer James Norbury strikking i Spania allerede på 800-tallet, selv om han understreker at det ikke finnes bevarte kilder som dokumenterer dette. Han peker likevel på et viktig poeng: Den første vesteuropeiske strikkingen vi faktisk kjenner til, er svært avansert tofarget strikk. Det reiser spørsmålet om hvor mange år, tiår eller århundrer det må ha tatt å utvikle strikking fra en enkel grunnteknikk til en så sofistikert kunstform. Mer sikkert er hans påstand om at mye av den tidlige strikkingen i Spania var liturgisk – laget for den katolske kirken.

Ruta Saliklis, forfatter av A Wealth Of Pattern, nevner liturgiske vanter fra 1200- og 1300-tallet, ofte dekorert med påsydde masker i gull- og sølvtråd. I Deborah Pulliams tekst «Early Silk Knitting» trekkes også det første tydelige beviset for vrangmasker og kast frem: et par silkestrømper eid av Eleanor of Toledo rundt 1562.

På 1500-tallet var Barcelona, Toledo og Málaga tett forbundet med strikking. Disse regionene produserte silkestrømper til det engelske kongehuset. Irena Turnau skriver om strikkegildene i Barcelona på slutten av 1400-tallet, og om silkestrømper fra Toledo som ble levert til det franske hoffet. Strømpene ble bestilt i et helt spekter av farger: sjøgrønn, rød, himmelblå, mørkegrønn, hasselbrun, duegrå, gul, hvit, fiolett, svart, askegrå, gulbrun og karmosinrød.

Turnau omtaler også de fantastiske silkejakker som var moderne på 1500- og 1600-tallet. Den eldste bevarte jakken er i grønn silke med mønster i gulltråd. Mønsteret består av ørner kombinert med blomstermotiver og dateres til begynnelsen av 1500-tallet.

Før 1600-tallet hadde strikking blitt en industri. Rundt 1600 overtok strikkemaskiner mye av produksjonen, og slike maskiner kom til Portugal i 1678 og til Catalonia i 1687. På 1800-tallet ser vi strikking også i buksene til tyrefekterne. Håndstrikking var – og er – fortsatt populært, men i langt mindre skala enn tidligere.

På Azorene i Portugal ble det strikket det som kalles pita lace. Navnet kommer fra fiberen pita – aloe vera – som de lagde garn av. I en artikkel fra Harper’s Bazaar i 1893 står det: «Strikkingen med aloe har nådd perfeksjon, både i variasjonen av mønstre (som strikkeren skaper selv) og i finheten av fiberen. Sjal, kjoler, fichu og alt annet som passer til blondestrikking blir laget med aloe.