Strikking i verden del 4: Frankrike – blondestrømper, bereter og blodige pinner

I Frankrike møter vi strikking både som luksus, håndverk, politisk symbol og barnelek. Her finner du alt fra elegante blondestrømper til frihetsluer og den ikoniske bereten – og til og med kvinner som satt og strikket ved giljotinen.

Franskmennene og vidunderlige strømper

I boka Traditional Knitting Patterns skriver James Norbury at franskmennene spesialiserte seg på strømper med elegante kniplingmønstre, og at disse strømpene ble regnet som noen av vidundrene i Europa. Det sier litt om nivået på både teknikk og estetikk.

Strikkehistorikeren Richard Rutt beskriver den mer jordnære sida: vanlige strømper som folk flest strikket og gikk med, ofte i ull. Så i Frankrike har vi både hverdagsstrømpa og luksusstrømpa side om side.

Irena Turnau forteller at Frankrike var tidlig ute og stort på strikking. De første laugene – gildene – dukker opp i Paris midt på 1200-tallet. Starten var litt treg, men i 1514 var gilde «Chapeliers de gants et de bonnets» blitt ett av de viktigste i byen. Frankrike var da et av de viktigste sentrene for strikking i Europa. Det ble strikket luer og strømper, men også sokker, vanter, votter og frakker.

Bereten – fra Béarn til mesterprøve

Bereten er kanskje et av de mest ikoniske hodeplaggene vi forbinder med Frankrike. Noen mener at den stammer fra middelalderen og oppstod i regionen Béarn, i og nedenfor Pyreneene – den samme regionen som har gitt navn til béarnaisesausen.

Det vi vet helt sikkert, er at bereten var del av mesterprøven for å bli medlem i et strikkegilde: En lærling måtte lage fire mesterverk på tretten uker, og én av disse var en beret. Tradisjonelt ble bereten strikket rundt i ufarget ull, før den ble tovet og blokket i fasong. Den karakteristiske formen er altså et resultat av både strikking, toving og nøye forming.

Les Tricoteuses – strikking ved giljotinen

Strikking i Frankrike er ikke bare koselige kvelder ved peisen. Under den franske revolusjonen dukker en liten, men beryktet gruppe kvinner opp: Les Tricoteuses.

Vi kjenner dem fra blant annet Charles Dickens’ A Tale of Two Cities, men de fantes også i virkeligheten. Dette var kvinner som ble betalt av den parisiske kommunen for å overvære tribunaler og henrettelser. Jobben deres var å:

- hilse døden velkommen 

- fornærme ofrene 

- «fylle øynene deres med blod» 

Og alt dette gjorde de mens de strikket.

Hva i all verden strikket de, mens de satt der på tilskuerplass til giljotinen? De strikket strømper, strømpebånd og også frihetsluer. Strikkinga var altså tett knyttet til både praktisk behov og revolusjonær symbolikk.

Frihetslua – et sterkt symbol

Frihetslua er et av de mest kjente symbolene fra den franske revolusjonen. Den har en spiss foran, er rød og hadde ofte festet en nål i trikolor-fargene: rødt, hvitt og blått.

Luene ble brukt så tidlig som sommeren 1790, og ble kalt phrygian-luer. Navnet peker tilbake til frigjorte slaver i romertiden: Når en slave ble frigitt, kunne de få en slik lue som symbol på frihet. Revolusjonen tok altså et gammelt frihetssymbol og ga det nytt liv – nå i strikket, rød versjon.

Spolestrikking og hestetømme (i-cord)

I den mer lekne enden av strikkeverdenen finner vi spolestrikking – den lille tre-spolen med «bein» som mange barn kjenner, og som også brukes av kunstnere. Den har mange navn: Knitting Nelly, Knitting Nancy, Knitting Jenny, Knitting Bob og lignende.

Teknikken lager en lang, hul «pølse»: 

- Garnet snurres rundt hver av de fire tappene/beina 

- Etter en runde løftes maskene over med en heklenål 

- Sånn fortsetter du, og ut av hullet midt i spolen vokser en lang snor 

Dette er i prinsippet det samme som det vi i dag kaller hestetømme eller i-cord.

Den store strikkepersonligheten Elizabeth Zimmermann er hun som ga oss i-corden i moderne form og systematiserte den. I-cord står for «idiot cord» – et lite glimt av hennes humor. Men hun stoppet ikke der: Hun fant også på hestetømmeopplegg, hestetømmeavfelling, hestetømme «midt i» (innfelt i arbeidet) og hestetømmeknapphull. Alt sammen teknikker som gir rene kanter og solide, elastiske detaljer.