Strikking i verdenshistorien del 4: Norden

Norge

Historien om strikking i Norge finner vi ikke mye av før 1600-tallet, det var da Christian den 4. så til hva Elisabeth den 1. hadde gjort i England og satte i gang med å lære opp fattige til å strikke. 

Nattrøyene som kom til Norge med nederlenderne på 1600-tallet er inspirasjonen til mang et koftemønster. De var karakteristiske med åttebladrosa i et skråstilt rutenett. De var i ensfarga garn med mønster i rette og vrange masker. Det finnes utallige variasjoner av dette mønsteret. I bygda Fjell sies det at de kom med jektskipperne fra Hardanger. Det er funnet mange slike trøyer på Fjell, Sotra og Stord. Mens åttebladrosa finner man både i Hardanger og i Selbu her i Norge. Adolph Tidemands malerier formidler mye av tradisjonsplagg på midten av 1800-tallet. 

Strikking var et mannsyrke på 1600- og 1700-tallet – da var det status å være en håndverker. Det var først ut på 1800-tallet at strikking ble folkelig. Men det har siden 1200-tallet vært i bruk, og mange måtte strikke plagg for at de skulle ha noe på kroppen. Vi vet at i 1527 ble det første strikkelauget dannet i Paris, og det innebar høy sosial status. De mest eksklusive plaggene var i silke, og strømper og trøyer ble importert til Norge.

Overklassen strikket for fornøyelsens skyld og de strikket i tynt tynt garn og ofte med pinner 1. De strikket seg vesker med perler, pulsvanter, hansker, luer og strømper. Mens middelklassen og underklassen strikket fordi de var nødt. Lisbeth Pedersdatter fra Christiania er den første strikkersken vi kjenner til fra Norge. Hun ble anklaget for trolldom 22. august 1634 i Stavanger, og i rettsprotokollene kan vi lese at hun livnærte seg av å strikke strømper. I alt 860 mennesker i Norge ble anklaget for trolldom, i hovedsak kvinner. 91 mennesker ble brent på bålet i Finnmark, hvor den største forfølgelsen foregikk med tanke på innbyggerantall. Hovedvekten var kvinner, bakgrunnen var rykter, sjalusi og overtro - ingen var en heks.

I Selbu bodde det en dame ved navn Marit Emstad født 1841. Marit var setertaus om sommeren og hun strikket mye. I 1897 leverte hun det første votteparet til Husfliden i Trondheim. De skilte seg ut fordi det var en tid hvor det meste var ensfarget og i rette og vrange masker. Marit brukte mønster, og strikket det med to farger. Marit blir ofte kalt ”selbustrikkingens mor”, og vi alle vet hvordan det gikk videre med selbuvotten.

Trøyer med mønster og to farger spredte seg utover 1800-tallet. De vi kjenner best til i dag er bla. Ivelandskofta, Torridalskofta, Lusekupta fra Setesdal, Fanatrøya, Bynestrøya, Stadsbygdgenseren, stolpetrøyer fra Nordfjord, rosetøyer/stjernetrøyer fra Austevoll, Sotra, Fjell og Stord. Åttebladrosa har mange navn som bla. rose, rosa, stjerne, selburosa, hardangerrosa. Det finnes mange slike lokale trøyer både hva mønster, fasong og teknikk angår. 

På en tid hvor det å sitte med hendene i fanget ble betraktet som en skam, ble det ofte strikket. Både liten og stor både satt og gikk å strikket plagg til familien eller om de kunne selge de. Mannfolk strikket sine egne gensere både til sjøs og på land ute ved kysten. I Lofoten strikket kvinnene ofte sjøvotter til mennene sine, de strikket da inn hår fra seg selv som en forsterkning. I dag bruker vi heller garn med nylon.

De fire store

  Den eldste kofta vi kjenner til er ”Ivelandskofta” fra 1836. Det finnes mange gamle kofter som kan spores langt tilbake i tid som «Setesdalskofta», «Fanatrøya», «Bynestrøya», «Stadsbygdgenseren», rosetrøyer eller stjernetrøyer, stolpetrøyer fra Vestlandet, og flere andre. 

  Men de fire store opp gjennom historien har vært ”Ivelandskofta/Torridalskofta”, ”Setesdalskofta”, ”Fanatrøya” og ”Marius”.

”Ivelandskofta” fra 1836 og ”Torridalskofta”.

  Iveland kommune ligger på østsiden av Otra, og like nord for Grovane i Vennesla. Torridalen er et dalføre i Kristiansand kommune.

  Ivelandskofta også kalt Torridalstrøya er et av de eldste mønstrene vi vet av i dag. Hver bord er nedtegnet etter gamle tradisjonsborder fra gårder i Iveland. 

  I heftet ” Kofteprosjektet” av Karen Bakken, Jorunn Budalshei og Yvonne Ranestad kan man lese at  det er registrert og nedtegnet 130 forskjellige border fra 24 gårder, hvor 10 av de er forskjellige store åttebladsroser, og 5 er type små åttebladroser. 

 Fargekombinasjonene gikk i svart og Ivelandsrød, indigoblå og høyrød, sauesvart og Ivelandsrød. Nederste del som man pakket ned i buksa var sauehvit og ca. 18 cm.

  Fra gammelt av ble den kalt boningstrøye, og man måtte være konfirmert for å få bruke kofter med store åttebladroser. Mønsterkonstruksjonen går etter et bestemt type mønster: - Ei åttebladrose – tre mønsterborder – ei åttebladrose.

Åttebladrosa skal ha to størrelser - om man er konfirmert den største, til barn skal det være den minste.

  Bjarne Dalane født 1908 var eier av den eldste som er funnet. Den har høy-rødt mønster på svart bunn, og nederste del er hvit. Den var strikket av Gunhild Baasland føst 1819 og strikket i 1836 til Bjarnes oldefar, Syvert S. Dalane født 1818 som trolovingsgave. Gunhild var kjent for å være uvanlig flink til å strikke.

  Den røde tråden skulle være litt tykkere enn den svarte for å fremheve mønsteret. Den var også strikket i 3 boler, med søm midt foran og i sidene. Bjarne fikk også høre i 50-åra at hans kofte var lik Torridalskofta, som nå brukes i fargene hvitt og grått.

  Inger Eidså, født Aurebekk i 1895, ga Husfliden i Kristiansand border fra trøya som hadde vært i familiens eie. I oppskriften 464 står det at trøya er laget etter 3 gamle modeller som er funnet i Torridalen ved Kristiansand S.

  Om det var Iveland eller Torridal som var først  med denne trøya er mer usikkert. Men en ting er sikkert, og det var at ingen var lik – konstruksjonen var forskjellig fra gård til gård.

”Setesdalskofta”

  Setesdal er et dalføre som strekker seg fra Evje i sør og til Hovden i nord. Et dalføre, mellom Setesdalsheiene, som er kjent for å ivaretatt de gamle tradisjonene lenger enn noe distrikt i Norge. 

  Lusekofta fra Setesdal er den mest strikkede koften på verdensbasis. Den har tålt at folk har strikket sine egne varianter uten at særpreget forsvant. Den har blitt udødelig – det er noe typisk norsk å bruke en Setesdalskofte. 

  Det tidligste minnet jeg har om Setesdalskofta, foruten at jeg har hatt den på meg, var å følge med i Se & Hør for å se hvilken kjendis som fikk ukens lusekofte på 1980-tallet. Det var alltid maskinstrikket Setesdalskofte med fabrikkproduserte bånd. Det er det mønsteret som alle ullvarefabrikker og spinnerier har gitt ut mest av. 

  Vil du ha deg en ekte Setesdalskofte så bruk boka ”Lusekofta fra Setesdal” av Annemor Sundbø. Der er det mange mønsterkombinasjoner fra ulike steder i Setesdal.  

  Kofta har vært opphavet til mange avstikkere, og at mange kofter går under tilnavnet lusekofte. 

  Et annet særpreg foruten lusene er ”kross og kringle” motivet – som er religiøse motiver. Andreaskorset, som har navnet sitt etter en av Jesus disipler som nektet å bli korsfestet på likedan kors som Jesus fordi han mente at han ikke var verdig nok til å dø på samme måte som sin herre. Andreaskorset, krysset, X’en – det mest brukte korset i ornamentikken. 

  ”Kringla” er livshjulet, solsymbolet – den evige, livgivende kilden.

  Men det som kjennetegner ”Setesdalskofta” mest er den vakre løyesaumen som pynter kofta rundt halsen og nede på ermene. Mønsteret til løyesaumen ble ikke tegna på forhånd, men brodert på frihånd. Nå i dag får man kjøpt ferdige bånd eller broderipakke.

”Fanatrøya”

  Fana er en bydel i Bergen, den grenser til Os og Samnanger.

  Den stripete trøya vi i dag kjenner som ”Fanakofte” stammer fra trøyer i 1850-åra. I likhet med ”Setesdalskofta” har også ”Fanakofta” utviklet seg uten å miste sitt særpreg, stripene. 

  Opprinnelig er trøya en hverdagstrøye for mannfolk. Det finnes en eldre utgave som er ensfarget og med  mønster ved mansjettene og rundt halsen i vrangmønster.

  Det finnes også en grønn og rød versjon for kvinner, de er dessverre lite kjent i dag siden den røde gikk ut på slutten av 1800-tallet og den grønne i 1930-åra.

  Andre mønsterborder har variert og de hadde navn etter hvordan de så ut, som ”åttebladrosa” som ble til ”stjerner”, ”krossar”, ”kattafot” og lignende. 

  Nederst på trøya skulle det være en rutebord, deretter en mønsterbord og så striper i mørkt og lyst med lus i. Det er blitt fortalt at mønsterborden på skuldrene skulle være mørke motiv på lys bunn slik at mennene så mer bredskuldra ut. 

  På ermene skulle det være en mønsterbord med en eller annen ”rose”, så striper i mørkt og lyst med lus i og ofte en mønsterbord øverst, som en avslutning. 

  Boka ”Fanatrøyer” utgitt av Eide Forlag anbefales om man vil vite mer og få oppskrifter.

”Marius” 

  Om ”Marius” sitt opphav er det to historier som går; den ene er at Bitten Eriksen designet den, den andre er at det var Unn Søiland Dale. Denne striden havnet til slutt i retten.

  Genserens mønster er en designet variasjon av setesdals-bordene, og skilte seg ut fordi den ble designet i garnfarger som i flaggfargene rødt, hvitt og blått, som var uvanlig den gang.

  Unn Søiland Dale fortalte at hun hadde hentet inspirasjon til genseren fra Annichen Sibbern Bøhns bok Norske Strikkemønstre fra 1929, hvor tradisjonelle setesdalsmønstre er presentert. Søiland Dale omarbeidet bordene og satte de sammen i en ny kombinasjon. 

  Genseren ble presentert i 1954 i filmen Troll i ord hvor alle var designet av Unn Søiland Dale og levert av hennes firma Lillunn Sport AS. Marius Eriksen, sønn til Bitten Eriksen og som også var skuespiller, og Henki Kolstad bar den filmen. Etterspørselen etter mønsteret ble veldig stort etter filmen.

  Samme år som filmen kom ut fikk Marius Eriksen i oppdrag å være modell for genseren da den skulle bli lansert som håndstrikkeoppskrift, utgitt av Sandnes Ullvarefabrikk og designet av Unn Søiland Dale. Hans bror den kjente OL - vinneren Stein Eriksen var den som var opprinnelig ønsket til oppdraget, men det lot seg ikke gjøre. 

  Birgit ”Bitten” Eriksen, en av Norges første kvinnelige slalåmkjørere, fortalte at den ble strikket på 20-tallet til hennes sønn, Marius Eriksen, som senere ble alpinist og flyger. Bitten strikket mange gensere som ble solgt i hennes manns sportsforretning i Oslo. 

  Men etter utgivelsen av oppskriften ble det en konflikt mellom Bitten Eriksen og Unn Søiland Dale. Familiene ble involvert hvor Eriksen familien påstod at Dale hadde kommet til Eriksen for å bli opplært i hvordan man skulle strikke en Marius genser. Men Dale nektet og sa at hun hadde laget mønsteret helt selv. Familien Eriksen gjorde ikke noe med dette, og gikk ikke til retten.

  Dale dro til retten flere ganger fordi hun mente at folk kopierte hennes genser, og hun ville at hennes navn skulle stå med genseren. 

  Lillunn AS, Unn Søiland Dales selskap, beholdt opphavsretten til Mariusgenseren. Lillunn AS er nå overdratt til datteren Vigdis Yran Dale.

  Mønsteret til Mariusgenseren regnes for åndsverk med verkshøyde, og er også beskyttet av markedsføringsloven. I dag er mønsteret i bruk på mange forskjellig produkter, ikke bare klær. Alle kan strikke mønsteret til seg selv og sine, men det er ikke lov å utnytte mønsteret kommersielt uten godkjenning av rettighetshaver MARIUS of Norway AS som idag forvalter rettighetene.

”Bynes-trøya”

  Det ligger ei stor bygd i Trondheim kommune ved navn Byneset som har sin egen trøye. Husflidslaget i bygda daterer denne trøya til 1860-åra. Det er tatt vare på en gammel trøye strikket i ca. 1930. Ut av den har det blitt rekonstruert mønster av Solveig Bjørkøy. Mange folk på Byneset husker trøya i daglig bruk.

  Fargene er sauehvit, marineblå og rustrødt. Man er usikre på om fargene stemmer siden det i en bygdebok er beskrevet som svart, rødt og hvitt. Oppskriften er tidligere offentliggjort i Norges Husflidslags Jubileumskalender 1985. I dag selges mønster gjennom Rauma Ullvarefabrikk AS.

Fra slutten av 1920-tallet og fram til 1970 er det ikke mange bilder å finne uten at det er en kofte med på bildet. Kofter har vært mote, hverdagsplagg og høytidsplagg opp gjennom tidene. 

  De var ofte en nødvendighet, for de var det beste ytterplagget man hadde. Ofte ble de brukt hele døgnet for husene kunne tidligere være veldig trekkfulle.

  Mønstre gikk i arv fra generasjon til generasjon og hver generasjon tilførte noe nytt. Slik utviklet mønstrene seg og vandret videre. Akkurat som matoppskrifter har blitt delt slik, har også strikkeoppskrifter blitt delt. 

  Interessen for kofter har kommet og gått opp gjennom årene. Nå er det en ny trend, mye takket være Koftegruppa. Vi var ikke så mange før som hadde denne interessen for de gamle kofteoppskriftene. 

  Jeg er en av dem som vokste opp på 80- og 90-tallet da kofter ble sett på som noe budeieaktig og langt ifra var på mote, bortsett fra når det var VM eller OL. Da ble vi veldig norske og dro på oss en VM- eller OL-genser og heiet i skiløypa. Det gjør vi fortsatt. Å se på langrenn på tv, er som å se en egen kofteparade. 

  Det samme gjelder for å se på tv-programmer som Farmen eller Anno. 

  Gamle klassebilder er en god kilde til hvordan strikkemoten har kommet og gått. Det at 4–5 stykker bar samme kofte, viser at denne var særs populær blant skolebarna. I Koftegruppa der det kommer inn 5–6 etterlysninger av kofter hver dag, er det noen gjengangere blant koftene som etterlyses.

” Selvgjort er velgjort”

  Slik lød slagordet til Sandnes Kamgarn Spinneri – et slagord som er så inderlig sant! Hva er vel bedre enn noe du har laget selv? Du har kjent på den følelsen, følelsen av stolthet over at du har skapt noe. 

Garn + farger + tinnknapper = pur lykke.

  Det var mange dyktige husmødre som komponerte mønstre for utgivelse. De sendte inn en prøvelapp på ca. 20 x 20 cm og et ruteark med diagram. Ullvarefabrikken eller spinneriet valgte garn og fikk modeller strikket opp. 

  De hadde også folk som bearbeidet oppskriftene som ble sendt til både teststrikkere og modellstrikkere før de ble utgitt. Det var en nøysom prosess før de ble trykket, akkurat som det er i dag.

  Tradisjonelt sett var det mannfolk som brukte kofter strikket med 2 farger, kvinnfolk brukte ensfarget eller med vrangmønster. En hvit kant på 18 cm skulle puttes ned i buksa hos mannfolkene. Ved århundreskiftet begynte også kvinnfolk å bruke mønster i to farger. 

  Religion og overtro stod sterkt her i landet – folk levde mye tettere på naturen, det vises ved sammensetning av border og hva som var meningen bak hver bord. Dette er egen lære som har forsvunnet litt i de senere tiår. Dette ser man godt på mønsterkonstruksjonen i eldre kofteoppskrifter. Bordene stod ofte for symbolisme og identitet. 

  Man sendte også ut signaler om man var gift eller ikke, for eksempel kunne en kombinasjon av border sende ut signaler om at du var ledig og gjerne ville bli gift.    Det ble også gitt beskjeder ved hjelp av symboler i strikkeplagg, for eksempel under andre verdenskrig benyttet motstandsgruppene seg av beskjeder i strikkeplagg. 

  Mannfolk hadde ofte to trøyer, en til hverdagsbruk og en til høytidsbruk. Når hverdagstrøya var utslitt, ble høytidstrøya hverdagstrøye og ei ny høytidstrøye ble strikket. De fleste trøyene var strikket av 2-tråds hjemmespunnet garn på tynne pinner. 

  Når hverdagstrøya var utslitt, ble den plukket fra hverandre og kardet sammen med ny ull for å bli et nytt plagg eller levert til en shoddifabrikk som kardet opp fillene og brukte dem til fyll i dyner, puter og vevde ulltepper. Som betaling fikk de enten med seg sekker med kardet ull eller ulltepper.

  De var helgeplagg så lenge de var nye, men ikke stasplagg. Noen steder kunne de brukes i kirken, andre steder ikke. Etter hvert ble trøyene degradert til arbeidsplagg og brukt så lenge de hang på kroppen. Deretter ble de plukket fra hverandre og kardet sammen med ny ull til nytt garn. Det er grunnen til at så få er bevart. 

  Trøyene er sydd sammen i sidene, noe som har fått mange til å tro at var strikket i to deler fram og tilbake på rette pinner. Men de ble strikket rundt som en strømpelegg på samme måte som strømpene som det på den tid ble strikket veldig mange av. Deretter ble de klippet opp og sydd sammen.

  Koftene var strikket med tynt kardegarn, det vil si 2 tråds ullgarn, og rødt ble brukt til festbruk. Til hverdags gikk det i naturfarger som sort, hvitt, brunt og grått, om da ikke kona i huset var god til farge garn med vekster fra naturen, noe som var en kunst i seg selv. Ferdig farge var dyrt å kjøpe, så de fleste hadde ikke råd til det. Men etter å ha studert eldre kofter i flere år, kan jeg med sikkerhet slå fast at de var like glad i farger før i tida, som det vi er i dag!

  2 tråds kardegarn er en garntype som har helt unike egenskaper. Når det inneholder lanolin er det selvrensende – du kan henge plagget ut for å lufte det i stedet for å vaske det. Men det er kun kardegarn som ikke er farget som inneholder naturlig lanolin. Dette fører også til at flere synes det klør. Men du kan tilsette lanolin selv og få en like myk kofte som et lam har myk ull.

  En annen god egenskap kardegarnet har er at det kan klippes i uten å forsterke det først ved enten å sy eller hekle. Fibrene i kardegarnet ligger om hverandre og dermed får de ”mothaker”, det gjør at fibrene stopper av seg selv. Du har sikkert mistet en maske en gang, og sett at med kardegarn er det bare å plukke den opp igjen, mens med andre garntyper må du finne frem heklenålen for å få plukket opp. 

  Andre garntyper som kamgarn, alpakka, silke, lin, merino, superwash og bomull har ikke denne egenskapen. De er kammet, det vil si at fibrene ligger samme vei, og dermed er faren stor for at de vil rakne uten forsterkning.

  En annen ting som var ganske typisk for kofter før, var at et mønster aldri hadde mer enn 7 masker i en farge før det skulle strikkes med en annen farge. Dette var en regel som ble praktisert langt inn på 1970-tallet, men man ser at de begynte allerede å lempe på den alt på 1930-tallet selv om den ikke ble stueren før nå.

  Mange foretrekker å ha tinnknapper på koftene. Tradisjonelt er det mest korrekt, men man bruker akkurat hvilke knapper man ønsker å ha. Knappestøpere har vært håndverkere lenge i Norge. De støper kunstferdige knapper i former med metall. Mye brukt før var tinn og sølv. De ble inspirert av det samme som andre som praktiserte håndverk. 

  Dessverre har mye av de gamle tinnknappene blitt borte, men nå har Bjarne Hjelmtvedt Sytilbehør AS fått laget opp flere av de gamle tinnknappene. Disse knappene finner man igjen på mange kofter fra før 1960. De har ofte preg av blomster og ranker. De som hadde godt med penger fikk spesiallaget knapper som passet til plagget, andre støpte selv om de hadde tilgang til en smie og metall. De fattige spikket ofte knapper av tre, ben og horn.

Danmark

 I følge forfatter Marcia Lewandowski kom strikking til Danmark på begynnelsen av 1600-tallet med en gruppe av nederlandske strikkere som var tilkalt til hoffet for å strikke strømper. Men Susanne Pagoldh og Sheila McGregor begge viser rem et eldre bevis: En dansk strikkepinne datert til sent 1500-tall. Strømper var en viktig eksportvare på midten av 1600-tallet, og håndstrikking var en viktig inntekstskilde, spesielt i Jylland.

Menn, kvinner og barn strikket, spant og kardet ull fra egne sauer. Både hunde- og menneskehår ble brukt for å styrke ulla. Plagg som ble strikket for hjemmebruk var enkle, ensfargede strømper, votter, gensere og undertøy skriver Pagoldh om i Nordic Knitting. McGregor legger til at kvinnenes underskjørt var ekstremt tykke og tunge, de stod av seg selv når de ble satt rett ned og de ble farget rød for vinterbruk.

Det er lite å finne om lokale strikketradisjoner, men Pagoldh nevner noen. En jyllender som skulle spise samtidig som hun strikket, for å maksimere inntekten sin, brukte enten en nøstekrok som var festet på skulderen eller en bolle å ha nøstet i. Jyllendere, som strikket uendelig med strømper for eksport, hadde i 1636 et forbud mot å bruke strømper av Christian den 4. Grunnen var at strømper var for overklassen. Dette forbudet førte til at jyllendere brukte strømper uten fot helt opp til 2. verdens krig.

I Danmark var luer og nattrøyer en del av nasjonaldrakten, som i andre skandinaviske land. Nikulorshue med mønster i 5 farger, var strikket så lang at den kunne brettes dobbelt for varmen sin del. Ofte var de strikket med garn farget i den tradisjonelle måten ikat, et flammégarn. Det gjorde de ved å knyte garnet inn i seksjoner for så å plassere i fargegryta. Med riktig planlegging, kunne man knyte knutene slik at mønsteret ble et sikk sakk mønster når det ble strikket opp. En annen var å knyte garnet slik at det ble skikkelig variert, et mønster som ser ut som prikker. Ikat metoden ble også brukt på ermer til vevde vester.

Nattrøyer er regnet som det mest danske strikkeplagget, men de kom ikke i vanlig bruk før 1800-tallet. Det eldste eksemplet er fra 1600-tallet: en indigofarget med damaskmønster med åttebladroser i ull. Damaskstrikk kan spores til Nederland, og det er vrangmønstre som ligner på intrikate mønstre fra vevd damask. Damaskstrikk finner man også i Norge, Sverige, Finland og Estland. Men det er den kvinnelige nattrøyen som man finner mest av i damaskstrikk i Danmark. (Se bilde.) Nattrøyene var så lenge populære at de finnes i mange varianter: fra lang og tettsittende til svært kort, hel lengde på 30 cm. De ble strikket på tynne pinner i fint garn og i farger som grønn, rød, blå og sort. Åttebladroser i et rutenett var de mest populære å bruke. Nattrøyene ble først brukt av både menn og kvinner, men ble etter hvert kun brukt av kvinner.

Noen farger var regionale: I Nordfalster var rødt for festbruk og grønt for hverdagsbruk. I Røsnæs var rødt for sommer, grønt for vår og blått for vinter. Foruten åttebladrosa ble mønstre som fugler, firkanter og stjerner brukt.

Færøyene

 Færøyene representerer en fascinerende samling av kulturer og påvirkninger. Opprinnelig bosatt av tidlige gælere i kanskje slutten av 600-/tidlig 700-tallet (i form av munker, som av noen blir kreditert for å ha introdusert sauer til øyene), deretter av norrøne nybyggere (av noen beretninger rundt slutten av 800-tallet ), i 1380 ble øyene styrt både av Norge og Danmark, som en gang delte konsolidert makt. Selv om øyene teknisk sett forble i Norges eie, er de nå utelukkende et dansk territorium. Sauer var en essensiell vare på øyene, som ikke har tømmer og få andre naturressurser. Deres fleece ble sett på som "gull". Rå ull og et grovt ullstoff kjent som wadmal ble omsatt for andre varer i middelalderen.

På 1500-tallet, da strikking sies å ha nådd øyene, ble strikkede sokker en populær trend. Hvorfor strømper eller andre håndverksvarer ble eksportert før den tid er et interessant spekulasjonspunkt. Historikerne Osva Olsen og Ingvar Svanberg påstod at nålebinding, som gikk forut for strikking på øyene, var arbeidskrevende for å gjøre det til en levedyktig teknikk for masseproduksjon. For å forsterke den magre effekten, ble alle involvert: menn kardet og spant, kvinner sydde. I år 1765 ble det imidlertid eksportert hundre tusen par strikkede strømper, hovedsakelig til Norge. Gensere, spesielt fiskergensere, ble også etter hvert strikket for eksport, selv om det trengtes mye for å kle lokale fiskere. Marcia Lewandowski rapporterer i Folk Mittens at for den to måneder lange reisen til Island trengtes fire klesskift av en færøysk fisker; og for den fire måneder lange turen til Grønland, syv skift. Ifølge Susanne Pagoldh ble det ikke strikket for de lokale fiskerne mellom jul og nyttår, i frykt for at mennene aldri skulle komme tilbake.  «Men det var greit å strikke plagg for å selge,» sier hun.

Typiske færøyske strikkemønstre har flerfargede horisontale mønstre i runde motiver, både små og store. Hovedfargen holdes vanligvis over høyre pekefinger mens mønsterfargene holdes av fingrene på venstre hånd. Opptil tre farger per omgang brukes, og genserne har ikke noe tydelig definert for- eller bakstykke, "noe som betyr at albuene slites jevnt," sier designer Madelynn Fatelewitz i en artikkel for Threads. Typisk for utvalget er mønstre tatt fra Hans M. Debes sin samling av mer enn hundre klassiske design, som han samlet på oppdrag fra danske dronning Alexandria og publiserte i 1932-boken Foroysk Bindingarmynstur. Blant disse designene er hjul, kattunger, Ring of Dancers, Sheeptracks, Goose, Footprints, Lopper, LIce, Sea Waves, Hammers, Day and Night, og Hills and Dales. 

Shelia McGregor i Traditional Scandinavian Knitting nevner i tillegg færøyske oppfinnelser som Hammers and Shears, samt store sikksakk hun bemerker "kan ha kommet fra en type semi-ornamentalt håndarbeid kjent som dekorativ reparasjon." skriver Susanne Pagoldh i Nordic Knitting, "De gamle mønstrene ble ofte oppkalt etter strikkeren som først laget mønsteret. Et mønster som hadde blitt bevart er den åttespissede stjernen i en diagonal boks." Naturlig farget ull er foretrukket, selv om Færøyene har en sterk tradisjon for vegetabilsk farging. Øyene er kjent for en lillaaktig fargetone kalt korki, hentet fra den samme laven som gir lakmuspapir sitt spesielle skjær. Shelia McGregor rapporterer at i gamle dager hadde «folk på seg ull fra topp til fot». Plagg som vanligvis strikkes på Færøyene, inkluderer capser, undertøy, gensere, bukser, votter, leggold (fotløse leggings brukt av kvinner), skoleistur (tovede fottøy som likner som tøfler), skolingar (fylte ytter-sko som brukes for ekstra varme og for å forebygge skling når man går på våte klipper i tradisjonelle skinnsko), og gjenstander av nasjonaldrakten, inkludert knappatroyggja (jakker) og frynsamuffur (håndledds-varmere) for menn og kortermede, mønstrede livstykker for kvinner, strikket i rødt, blått, grønt. og hvit.

 Grønland

Grønland, som ble gitt hjemmestyre av Danmark i 1979, har, for alle sine assosiasjoner til Skandinavia, en veldig kort, veldig ny strikketradisjon. Susanne Pagoldh, som siterer en kilde ved Nasjonalmuseet i Nuuk, sporer strikking - spesielt av votter - til 1850-årene, da den ble brakt tilbake til øya av tjenestepiker som hadde jobbet i danske husholdninger. Saueavl på Grønland startet først rundt 1906. Den første mønsterboken kom i 1983, og den ble oversatt fra et islandsk hefte. Fram til andre verdenskrig ble all strikking på Grønland utført på rette pinner, da runde (og tilsynelatende også dobbelt-spissede pinner) var ukjent frem til da. En gjenstand som av mange antas å være i hovedsak grønlandsk er håndleddsvarmere med perler (tajarutit). Selv om det er sant at det å perle seg selv – og spesielt perling av forseggjorte krager som i en viss grad har påvirket norske og islandske gensere – er et fenomen som er forskjellig fra Grønland, men strikkede håndleddsvarmere for menn (frynsamuffur) dukker opp i strikkespråket på Færøyene og andre steder. Carol Huebscher Rhoades' artikkel fra 2006 for Piecework forklarer den sene 1800-tallet, nordeuropeiske mani for armbåndsvarmere med perler, som hun sier fulgte en allerede langvarig tradisjon med generell perlestrikking. På Grønland, sier Pagoldh, ble det strikket håndleddsvarmere med perler kun for kvinner; vanlige ble ofte gitt som gaver til jegere. Lis Strander, som har skrevet og selvutgitt en bok om emnet, sier at røde håndleddsvarmere dekorert med med perler (og ved noen anledninger hvite håndleddsvarmere med røde perler) er tradisjonelle for den formelle drakten til kvinner i den vestlige delen av landet. De er strikket i tynn ull. Håndleddsvarmere laget av ekstremt varm moskusull, for daglig bruk, strikkes vanligvis uten perler. Den perleløse varianten var antagelig den første som dukket opp på kysten av Grønland, og ankom med norske hvalfangere i de første årene av 1800-tallet.

Sverige

 Både menn og kvinner begynte å strikke i Sverige en gang på 1600-tallet, selv om et århundre tidligere var kong Erik XIV den første mannen i hele Skandinavia, sier Susanne Pagoldh, som hadde på seg importerte strikkede silkestrømper. Strikkede silke-"gensere" ble også importert av de velstående utover 1600-tallet. Svenskene lærte kanskje strikking av eksponering for disse luksusvarene. Men var de de første i Skandinavia som strikket? Eller var det danskene? Debatten raser fortsatt, ifølge Shelia McGregor i Traditional Scandinavian Knitting, selv om hun mener at tradisjonene er så like at det nesten ikke spiller noen rolle. Og Marcia Lewandowski rapporterer i Folk Mittens at Gotland, sørøst for det svenske fastlandet i Østersjøen, påstås å være hjemmet til den eldste strikketradisjonen, ikke bare i Sverige, men i hele Skandinavia.

Inger og Ingrid Gottfridsson i sin utmerkede svenske vottebok krediterer den tidlige fremtoningen av strikking til Gotlands rolle som et stort nordeuropeisk handelssenter i senmiddelalderen. Naturlige motiver, av blomster og vinranker og annet løvverk, var spesielt utbredt. Øya har en lang historie med sauehold og ullsanking, samt tilhørende kunstformer som farging. Einer og eikebark ble brukt til grå; kamille og tynnmose (lav høstet fra gjerder,) for gul; tynnmose og jernvitriol, for brun; steinmose (lav samlet fra steiner) for rubby brown; indigo og woad, for blått; cochineal, anilie og madder, for rødt; og for grønt ble garn "først farget gult med angsskara, en tusenfrydlignende blomst, deretter dyppet i indigo. En vannfarge ble oppnådd ved å dyppe det gule garnet i et bad laget av eddik og salt som hadde blitt lagret i en kobbergryte ."

På 1650-tallet hadde leietakere som bodde på sysselmannens gods i Halland, blitt lært opp til å strikke strømper for salg, og muligens også gensere, av deres nederlandske herskerinne (eller hennes tjenere), og idéen spredte seg raskt fra by til by , slik lyder historien. 

I Holland måtte strikkere importere mye av ullen sin, siden det karrige landet ikke kunne bære rikelig med sauer, og i tillegg ble det å strikke raskt en så populær ressurs at etterspørselen etter ull var stor. Hallandsstrikkere favoriserte monokromatiske gensere med stjernedesign i vrangmasker, men flerfargede mønstrede gensere var ikke uhørt. Nord i landet bemerker McGregor at en forkjærlighet for lyse farger var tydelig i den lokale strikkingen. I sør strikker man en «kraftig kombinasjon av gamle mønstre med moderne designteft». Over hele landet strikker svensker, ifølge Pagoldh, datoer og monogrammer på brystet til en genser. I noen distrikter var tre initialer vanlige; i andre, som Hälsingland, ble fire brukt «slik at det var like mange initialer som tall i datoen». På Gotland kan votter strikkes med dobbelttykke kragemansjetter som strekker seg så langt som til albuen. Vottemønster her - og strømper, luer, bukseseler og gensere fulgte ofte etter en gjentakelse; mønster utvidet på alle sider av tommelen, brytes av bare for å tillate inkorporering av et kontrast mønster, ofte eføy, ifølge Gottfridssons, ved håndleddet.

James Norbury i Traditional Knitting Patterns påstår at Sverige ikke hadde noen egen farge strikketradisjon, men utviklet den fra håndverket til danske strikkere. Plaggene ble ofte fylt for ekstra varme, og Lewandowski bemerker at ull ofte ble spunnet med hundehår, for ekstra vann-motstand, og med kaninpels, for å gi ekstra mykhet. På Gotland ble ull til arbeidsklær noen ganger forsterket med ku-hår. Fra 1600-tallet og utover ble både ull og strikkeplagg brukt som byttemiddel på Gotland, spesielt med handelsmenn fra fastlandet. Og øyas beboere samlet så mange som åtte hundre gensere og andre strikkeplagg, og brakte dem årlig sjøveien til Stockholm; dermed ble gotlandsk strikk introdusert for et bredere publikum. Lewandowski, kanskje siterer Gottfridssons, kommer med noen flere interessante bemerkninger om utviklingen av håndverket. "I årenes løp," skriver hun i Folk Mittens, "vokste det opp overtro rundt svensk strikking. Man trodde at plagg med mønster som ble slynget mot klokken ville bringe uflaks og hindre brukeren i å komme inn i himmelen. Det ble også ansett som uflaks å knyte sammen løst garn. Klær strikket av unge jomfruer ga bæreren lykke og lang levetid." Familien Gottfridsson nevner at spinning var forbudt i perioden mellom jul og tolvte natt: sauer ville vansmekte om noen våget å slippe en spindel.

Strikking fortsetter å trives i Sverige. Forfatter McGregor i Traditional Scandinavian Knitting sier: "Mange eldre skandinaviske strikketradisjoner kan være kjent hovedsakelig fra museums prøver, men i Sverige lever håndverket i beste velgående og kan lære oss mye." Strikkehistoriker og designer Elsebeth Lavold, skaperen av det fascinerende Viking Knits-prosjektet rapporterer: "Mange yngre mennesker strikker. De blogger og de er aktive på internett. Det er et livlig strikkefellesskap med over tolv hundre medlemmer, over tretti lokale komiteer, og mange aktiviteter. Strikkekaféer er rimelig hyppige og det er folk som strikker kunst fremfor plagg. En strikkegerilja (kalt Masquerade), som legger strikkede stykker på lyktestolper og andre egnede steder, er aktive."

Tvåändstickning  (tveband)er en unik, arbeidskrevende, tett og mest glemt metode for strikking med, naturlig nok, usikker opprinnelse. Det eldste kjente intakte eksemplet på det er en hanske fra midten av 1600-tallet funnet under en slagghaug i den svenske provinsen Dalarna, ifølge en av to tvåändstickning-artikler publisert av Linda Sokalski i magasinet Threads. Susanne Pagoldh skriver i Nordic Knitting at teknikken har vært brukt til utsmykning i nordiske land siden minst 1500-tallet. Selv om teknikken kan ha sin opprinnelse i Tyskland, og mange bevis på den er funnet i norske grensebyer (og litt i Danmark og Finland), forbinder de fleste strikkere i disse dager tvåändsticknig med Sverige – et land hvor det i noen provinser ser ut til å ha vært den eneste strikkemetoden som ble praktisert. McGregor sier at i noen små utposter har det aldri gått av moten. Tvåändstickning er slitesterk, stiv og ekstra varm. Det ser ikke ut som noen annen form for strikking. Når den ble strikket vanlig og tradisjonelt, ble den strikket stort sett utelukkende i fin, helhvit ull, lin eller bomull, noen ganger gjort ekstra hvit med tillegg av kaninhår - stingene ser ekstra tettpakket ut. Når de strikkes i mønster, heves de (geometriske) mønstersømmene (kalt krokmaskor) fra overflaten av stoffet for å gi en overraskende dybde og subtil tredimensjonalitet. Når du strikker i flere farger, er forskjellen fra et enkelt Fair Isle-mønster ikke umiddelbart tydelig - ikke før du snur arbeidet på vrangen, det vil si, og legger merke til, som Sokalski bemerker, et tydelig fravær av flyter. Og her ligger hemmeligheten til tvåändstickning: det er ingen flyter fordi garnet, og som navnet tydelig indikerer, brukes det to tråder om gangen, en fra hver ende av ballen, og i tilfelle av flerfarget tvåändstickning, en tråd fra hvert nøste med farge- vris før hver maske strikkes slik at trådene veksler kontinuerlig. Tvåändstickning har en søm som bare eksisterer innenfor dets særegne domene: krummasken, som lages ved å vekslende strikke- og vrangmasker, først fra garnet foran, og deretter garnet bak nålene. Det er derfor ikke så rart at tvåändstickning ble mindre vanlig brukt til å konstruere gensere, men var reservert for desidert mindre prosjekter som strømper, sokker, hansker og fremfor alt votter. (Pagoldh påpeker at holdbarheten til tvåändstickning var spesielt passende for strømpe hæl og arbeids votter). McGregor nevner imidlertid i Traditional Scandinavian Knitting en hvit tvåändstickning genser variant strikket med "små frø-mønstre i vekslende blå og røde bånd" som ble foretrukket av fiskere og selfangere og kan ha sin opprinnelse på Island eller Færøyene. I provinsen Dalarna ble tvåändstickning også brukt til å strikke ermene til menn og kvinners genser jakker som er en del av folkedrakten til flere menigheter, ifølge Pagoldh. Genserne, som dateres tilbake til tidlig på 1700-tallet, hadde sydde boler med knapp foran. Ermene ble strikket av hvitt og svart garn som deretter ble farget - oftest rødt, sier Pagoldh - og fylt for å lage det som må ha vært et tilnærmet ugjennomtrengelig stoff rør. All tvåändstickning ble strikket rundt på fem settpinner; bryllups- og søndagsbeste votter ble ofte forseggjort brodert med blomster-, stjerne- og snøfnuggmotiver og dekorert med farget haug.

Historien om Bohusstickning er legendarisk. Dypt midt i krig og økonomisk depresjon fant arbeidsløse steinhoggere og deres familier i den sørlige provinsen Bohuslän at de hadde et stort behov for inntekter. En gruppe av kvinner fikk idèen om å spørre kona til guvernøren, Emma Jacobsson, om å etablere en hjemmeindustri i provinsen. Jacobsson slo på sin side på idéen om strikke kooperativ, selv om det tilsynelatende ikke var noen overlevende tradisjon for strikking i Bohuslän. Og i 1939 ble Bohusstickning kooperativ stiftet. Til å begynne med strikker kvinnene sokker og votter, ifølge Margaret Bruzelius i artikkelen hennes på magasinet Bohus of Threads. Like etter begynte Jacobsson å designe gensere med mønstret bærestykke, som ble ivrig snappet opp av butikker. Jacobsson hyret inn andre designere til det var seks i alt: Jacobsson selv; Vera Bjurström, kjent for sine broderte design, spesielt hennes fjærsøm og skrå firkant; Anna-Lisa Mannheimer Lunn, som oppfant det mest populære Bohus-designet gjennom tidene, Blue Shimmer,  Annika Malström-Blandini, en talentfull fargearbeider; Karin Ivarsson, en senkommer til co-op, som jobbet stort sett i én farge; og Kerstin Olsson, som jobbet med skyggelegging og geometriske mønstre.

Designerne brukte, forteller Bruzelius, «folkemotiver fra andre sørsvenske kilder, og unngikk mønstre som på noen måte minnet om andre skandinaviske strikketradisjoner». I alt, i løpet av sine tretti år, produserte Bohus mer enn fire hundre originale design, mønstrene som ble holdt som en nøye bevoktet hemmelighet inntil relativt nylig. Den har langt større aktelse enn Binge - Hallandstickning som kom før med trettien år - hvis oppgave var å gjenopplive regionens håndstrikkede hjemmeindustri og også, mindre vellykket, ifølge Sheila McGregor, samle inn sine tradisjonelle mønstre. Bohus-strikkerne ble organisert i grupper etter region, og en «leder» valgt ut. Hver leder ville sørge for at garn og mønstre var det delt ut, samle ferdig, og arrangere en månedlig samling hvor nye mønstre noen ganger ble lært. Ull ble samlet inn fra ulike nasjonale kilder og omhyggelig sortert. (McGregor gir Bohus æren for å redde den innfødte sauerasen, som da var på randen av utryddelse.) Til å begynne med ble kollektivets garn spunnet i Finland; ifølge Keele kunne finske fabrikker produsere et garn med finere vekt enn svenske. Da den muligheten tørket ut med krigen, ble ull sendt til det svenske Wahlman-bruket, hvor det ble spunnet sammen med angora for et mykere produkt; dette er en sterk komponent i den spesielle disige effekten til Bohus. Keel rapporterer at Bohus ville fortsette å produsere fire typer garn i alt: Angora (50-60% angora, 40-50% ull); EJA (initialene står for Emma Jacobsson Angora) (25-30% angora, 70-75% ull); Finull (100 % fingervektig ull); og Rya (100 % kamgarnvekt). Fargene ble valgt av Jacobsson selv og farget opp av mester fargeren Gösta Juhlin.

Bohus-genserne ble brukt av fashionistaer og filmstjerner over hele verden. Og så var Bohus-æraen over. På 1960-tallet, ifølge Bohusläns Museum, "var strikkemønstrene blitt så intrikate og ullen så delikat at mange strikkere fant arbeidet for vanskelig" og sluttet i kooperativet. Krig var for lengst over, tidene var mer velstående, og i 1969 trakk Jacobsson seg. Men legenden har levd videre. I 1999 orkestrerte Bohusläns Museum en utstilling som satte i gang en ny mani for Bohus, som ble gjentatt i en Bohus-utstilling fra 2009 ved American Swedish Institute i Minneapolis. Til sistnevnte arrangement utviklet Bohus strikkeinstruktør og samler Susanna Hansson og tekstilkunstner Wendy J. Johanson fra Saga Hill Designs boken Bohus Stickning- Radiant Knit: An Enchanting Obsession. Strikkevarer laget av garn farget av en original Bohus-fargermester, Solveig Gustafsson, tilbys fortsatt fra Bohusläns Museum, samt fra Gustafssons egen nettside.

«Fra det skogkledde Halland-området i Sverige kommer Ullared-trøya som ble brukt av tømmerhoggere på 1800-tallet», skriver Marcia Lewandowski. Og som man kan forvente av plagg laget for friluftsmenn som jobber i kalde temperaturer, er disse genserne svært vindbestandige og tette, strikket i tykk svart og hvit ull, og farget rødt når plagget er fylt. De fleste eksisterende eksemplene ser ut til å stamme fra 1890-tallet, en periode da, ifølge Sheila McGregor, ensfargede trøyer hadde blitt sett på som "gammeldagse". Mansjetter ble noen ganger heklet for ekstra slitestyrke, og et sentralt panel som bærer brukerens initialer og produksjons dato var en gang de rigeur. Mønstringen ligner på det norske lusemønsteret, bortsett fra på Ullared-trøyen, lusene ligger innenfor et rutenett av ruter eller diamanter for ekstra visuell interesse. McGregor beskriver det videre i Traditional Scandinavian Knitting: "Det hele diagonale mønsteret er satt innenfor en bestemt ramme som består av et kantmønster strikket i nedre kant, opp på hver side av søm linjen og på tvers av bærestykket.

i Skåne-regionen, sør for Holland, kom spedetröja (avledet fra det svenske ordet for strikkepinne, speda, ifølge Suzanne Pegoldh) i folkedrakten allerede på 1700-tallet. De var ment å være tettsittende slik at de lett kunne bæres under en vest, med kun ermene som var synlig. I følge Gail Ann Lamberts avhandlings prosjekt om gensere, liknet de danske damaskgenserne i deres sammenstilling av vrang- og rettmasker, og de brukte også ofte vridde maskemønstre. strikket rundt med fin ull i én farge, de hadde ofte åttekantete stjerner og ble ofte fylt slik at individuelle masker "ble ugjenkjennelige", ifølge Frances Lambert og hennes My Knitting Book. Litt modernisering vant tidvis, i form av silkebånd sydd til hals åpningen og erme kantene.

Mansjettene ble også noen ganger brodert. Til slutt, fra den østlige delen av Hälsingland kommer de mønsterstrikkede Delsbo-jakkene som bæres av regionens velstående bønder. Svart og rødt og grønt over det hele (med litt hvit bomull slengt inn for godt mål), disse fargene karakteriserte de "prangende" (Pagoldhs ord), plaggene fra 1800-tallet. I likhet med Ullared-trøyer har overlevende eksempler på Delsbo-jakker både datoer og initialer, og som Sheila McGregor påpeker i Tradisjonell skandinavisk strikking, var alt som kom før slike farger vanlig, strukturstrikk, vanligvis gensere for menn, jakker for kvinner. Genserne i begge tilfeller var firkantede i strukturen og fylt med mønstre. McGregor kaller dem et "fremragende eksempel" på regionale jakker, som det fantes utallige variasjoner av: "De forskjellige stilene til folkedrakt viser veldig tydelig hvor lokalisert det var," skriver hun. Diagrammet hennes for en slik jakke har "nok mønstermateriale for et halvt dusin til!" Faktisk har den tolv mønstre i alt, en stor flate opptar en del av fronten, fire initialer gjemt rett under den firkantede halsen, og datoen opptar et ellers (sjeldent) vanlig bånd rett under.

Finland

Annemor Sundbø hevder at nonner i Nådendal strikket strømper allerede på 1500-tallet. Susanne Pagoldh er mindre tilbøyelig til å datere strikkingen så tidlig; nonne-håndverket kan ha vært nålebinding, tror hun. Andre forfattere har spekulert i at denne relativt sene introduksjonen først og fremst skyldtes utbredelsen av nålebinding i Finland, og for det andre på den livlige økonomien, som ikke sendte desperate husmødre (eller ektemenn, for den saks skyld) på jakt etter et middel til å spe på magre inntekter.

Likevel, på begynnelsen av 1600-tallet, laget strikkere i den lille byen Nådendal absolutt strømper for å eksportere. Faktisk var strømper enormt viktige for livet i Nådendal- og Finland generelt, med menn, kvinner og barn som alle deltok i produksjonen, både for salg og for hjemmebruk. I noen regioner var strømper en integrert del av en bryllupsmedgift. Pagoldh nevner de strikkede strømpene til Åland, en gruppe selvstyrende øyer i Østersjøen. Hun viser eksempler på bølge- eller påfugl-mønstrede strømper og skriver i Nordic Knitting: "Tradisjonen med å gi strømper i bryllupsgave varte til 1800-tallet... Bruden strikket kjærlig intrikate mønstre. Men ellers ble det strikket tykke, vanligvis stripete, strømper og sokker i rødt og grått garn spunnet i blandet ull og lin."

På grunn av den, skal vi si, delikate karakteren til enkelte strikkeplagg, som ble ansett på linje med undertøy, ble strikking i offentligheten i Nådendal på 1700-tallet forbudt, på grunn av det myndighetene anså at det var som "skammelig". Å strikke offentlig kan også ha blitt forbudt fordi myndighetene mente det tok for mye tid og oppmuntret til sladder. Fotløse leggings var populære i Finland, selv om sokker var vanlige blant befolkningen på 1700-tallet. Pagoldh påpeker at finske kvinner lenge hadde en tradisjon for å bruke forskjellige typer leggings på føttene og på forskjellige deler av benet. 

Korte sokker om vinteren ble brukt på føttene, ull-leggings på under-bena og lin beskyttere på knærne, hvorav de to sistnevnte ble bundet på plass med tøybånd. Leggings, kjent som säärydtimet på finsk (fra sääri for "ben") og benholkar på svensk, var også en beskyttelse for bena om sommeren mens de jobbet på gården. Ofte nok begynte de livet som strømper, og når en del av foten var slitt bort, ble de kuttet av, og den resterende delen av strikkingen ble, toute de suite, forvandlet til leggings. På 1800-tallet ble Finland også rammet av den europeiske bomullsdille, og strømper, som en gang var strikket av ull og tovet ekstra varme og slitesterke, ble strikket av hvitt bomullsgarn - i det minste var det sokker for spesielle anledninger. 

Som i ethvert kaldt klima (og mer enn en tredjedel av Finland ligger innenfor polarsirkelen), var håndstrikkede gensere uhyre viktige for lokalbefolkningens velvære. Interessant nok var imidlertid gensere luksusgjenstander som bare ble båret av de velstående, helt opp til 1800-tallet, da gjennomsnittlige landsfolk begynte å lage og bruke dem (selv om det har blitt antydet at teknikken med å strikke gensere hadde ankommet Finland på 1700-tallet). Noen mønstre minner om mønstre fra andre fylker – for eksempel Österbottens lusemønstrede gensere minner mye om Setesdal lusemønstrede gensere, bare, som Sundbø skriver i Lusekofta fra Setesdal går mønsteret lenger opp på ermet. En annen forskjell: Lusene er vanligvis laget av kontrastfarge på hvit bakgrunn (i motsetning til veien rundt). Noen er laget av en unik kombinasjon av strikking og hekling. Noen er enkle, ufargede saker: Noen er stripete eller mer intrikate mønstre, og disse ble ofte laget som gaver fra kvinner og jenter til menn og gutter. De rikeste mønstrene i finsk strikking ser ut til å ha vært forbeholdt votter og hansker, ofte gitt som ferie- eller bryllupsgaver, og dekorert med alle slags blomster, stjerner og diamanter, samt tvåädnsstickning dusker, og de sterke, "lysende" (Pagoldhs ord) mønster som så kjennetegner strikking fra dette kjølige landet.

Etter 1. verdenskrig sendte Finlands svensktalende Martha-kollektiv, som forsøkte å dokumentere og bevare landets tekstilarv, en kvinne ved navn Hjördis Dahl på en mønster samlingsekspedisjon rundt i landet. Hun samlet eksempler fra fjerntliggende gårder, og akkurat i tide. Andre verdenskrig var vitne til ødeleggelsen av en stor del av Finlands strikkearv, ettersom gamle gensere - det sikreste dokumentet fra håndverkstradisjonen - ble resirkulert til andre materialer etter hvert som ressursene ble knappe.

Det er ikke strikking, men den nesten tapte, slitsomme nålekunsten nålebinding, som har en historie som utfolder seg i regioner i visse tidsepoker rett ved siden av strikking, og så klart gikk ofte før det i århundrer. Den var høyt betraktet, og så i vedvarende bruk i Finland, helt opp til 1800-tallet—en langvarig tradisjon enn det som finnes i de fleste andre håndarbeid nasjoner (selvom historiker Ruta Saliklis rapporterer at det fortsatt blir brukt i midt-østen for å lage votter; og det brukes fortsatt til å lage armbånd av kvinner fra Nanti-stammen i Peru). Osva Olsen og Ingvar Svanberg i «Nålbinding på Færøyene» nevner et finsk uttrykk som reflekterer betydningen til nålebinding: «Han som gikk med strikkede votter hadde en ufaglært kone.»

Utrolig nok, det første beviset på nålbinding kan være fra 6500 f.Kr., i form av et fragment funnet i Nehal Hamar i de moderne dagene til Israel. (Noen historikere påstår at den til og med går før kontinuerlig spinning med hjul eller dropspindel, på grunn av at en kontinuerlig garnlengde ikke er nødvendig for konstruksjonen. Mer om det senere.) Mesolittiske og neolitiske prøver har blitt funnet i Danmark og Sveits, steinalder biter har blitt funnet i Egypt, og fra vikingtiden — muligens nålebindingens mest kjente tidsepoke — i England, Island, Danmark, Svergie, Finland, Norge, Russland og Mellom-Amerika. Nålebinding er eldgammelt, men verden selv (tatt fra verdensordet nål og binding på norsk) oppsto på 1970-tallet. Derimot, har det andre navn, som looping, knotless netting, looped needle, needle-looped fabric, singel-needle knitting, eyed-needle knitting og fancy buttonhole filling, og det er kun de engelske. Arkeologer og strikkehistorikere var forvirret av designet til nålebindigen før, ofte blandet for strikking. Dette er fordi den eneste måten å se om nålebinding er nålebinding er ved å kutte en tråd og se om den løsner — strikking gjør det, ikke nålebinding. 

Til tross for overflatens likheter, er teknikken ganske så forskjellig, fra stikking. Til å starte med, er det laget ved å bruke en stor nål, med et øye enten på en ende eller på midten —Faktisk, en lang lengde vil gjøre teknikken umulig å gjennomføre. Man nålebinder ved å lage en løkke og dra nål og tråd gjennom. Knuten som blir dannet, skal ikke strammes, men danner den neste løkken. Arbeide kan snus på slutten av en rad, men hver nye maske må også føres igjennom den tilsvarende masken på raden under. Det nye garnet skjøtes mens det gamle blir brukt opp. 

Det finnes flere enn en måte på nålebinding, og de måtene har blir ulikt klassifisert. Larry Schmidt i boken hans om håndverket diskuterer det han kaller York maske, Oslo maske, og Korgen maske, som varierer, for det første, i retning av vridningen, men minst tretti typer sting er identifisert. Stoffrøret laget av denne teknikken er tett, varmt og slitesterkt, perfekt for votter, sokker og annet fottøy, hatter. poser, nett og kurver. En tidlig bruk for nålebinding i Skandinavia var for melkesiler, noen ganger konstruert av menneskehår.

Korsnäs-gensere (også kjent som bosnisk hekling, eller smygsmaskvirkning på svensk) er en merkelig og vakker kombinasjon av strikking og gobelinhekling som hagler fra en nesten helt svensktalende region i det vestlige Finland. Genserne ble skapt fra midten av 1800-tallet av unge kvinner for sine forlovede (selv om Susanne Pagoldh indikerer at de også kunne gis som gaver til spesielt viktige samfunnsmedlemmer, som jordmødre og prester) og ble ment å indikere rikdommen til bæreren.

Så intrikate og arbeidskrevende var designene - en blanding av tradisjonelle (ofte tradisjonelt svenske) design og produsentens lunefullhet - ganske ofte ville kvinnen som laget genseren trenge hjelp. Mye hjelp. Hvis hun ikke fikk det til, kunne hun kanskje fullføre en genser om tre uker og jobbe ustanselig - hvis hun var en strikkermester. Tre eller fire strikkere kan sitte sammen for å strikke genserkroppen i håndspunnet trelags ull, i lusemønster eller ensfargede omganger, i fire eller seks farger, hver kvinne strikker en del av omgangen før de snur arbeidet. Pagoldh skriver i Nordic Knitting, "De strikkede delene av genserne hadde lusemønstre i rødt og blått eller rødt og grønt på en naturlig hvit bakgrunn. De heklede delene var alltid røde med figurer i blått, grønt, gult, lyserødt, oransje, eller lilla. Det ble brukt både ull- og bomullsgarn. Noe farging ble også gjort hjemme." Hun bemerker videre at den rike fargen kan ha vært et resultat av at distriktet har brukt sin egen farge.

Donna Druchunas i "Knitting and Crochet: A Marriage Made in History," utdyper videre teknikken for å lage Korsnäs-genseren: Glattstrikk ble brukt på de enklere genseropartiene og kan ha vist et mønster av fargestriper eller en stripe med små striper. Diamanter i midten av kroppen. Sentrene på ermene ble strikket på samme måte - rundt, med et lite farge-på-hvitt mønster. De ble heklet i bunnen, deretter strikket, og deretter heklet igjen (for jakker så vel som gensere). Det ble så sydd sting der ermeåpningene skulle gå, og hullene kuttet. Ermene fulgte en lignende behandling: heklet, strikket, heklet, sydd på gensere. For jakke ble forsiden av genseren kuttet opp og en dekorativ kant lagt til. Et strikket bånd ble festet til alle klippede og sydde sømmer for å skjule dem.

Alt annet på genserne ble konstruert av mønstret billedvevhekling, kanskje en etterfølger til nålebinding, der maskene kun strikkes gjennom den bakre løkken (Druchunas påpeker at denne teknikken var vanlig i Øst-Europa og Tyrkia). Hekling hindrer bolen av genseren fra å strekke seg ut og sikrer plaggenes holdbarhet. Gensere i museumssamlinger, selv om de tydelig brukes lenge og ofte, er nesten alle rapportert å være i utmerket stand. Medvirkende til dette kan være at utringninger på genserne er like foran og bak; brukeren kunne dermed hindre slitasje på den ene siden av sin elskede genser. Luer, votter og sokker kan også lages med denne kombinerte Korsnäs-metoden, selv om resultatene, som er mindre, bare er litt mindre imponerende.

Teknikken med å strikke kontstrikk (entrelac) - som bokstavelig talt betyr "sammen-flettet" på fransk - er ganske mye strikket i Skandinavia generelt. Diagonalt lappede strømper var vanlig i Norge og Sverige, men mange moderne strikkere forbinder teknikken med designene til amerikanske Kathryn Alexander, og med Finland, hvor den har en rik tradisjon. Kontstrikk er kjent som konttineule på finsk, og det kommer fra ordet kontti, som betyr en ryggsekk av bjørkebark eller en ryggsekk som var dyktig vevd ut av dette slitesterke og rike materialet.

Også kjent som basket stitch, brich stitch (eller bitch basket, som er den direkte oversettelsen av det norske ordet neverkont), trellis, lattice stitch, woven lattice og dimant veving, entrelac skaper et mønster av strukturerte diamanter som ligner vevingen til en kurv. Den kan strikkes i en eller flere farger, på rette pinner eller rundt, og den begynner rett og slett med å strikke en pinne med trekanter. Sting blir så plukket opp ved hver trekants kant, og korte pinner oppnår trikset med kurveffekten. Sømmen er spesielt nyttig for å lage sokker og strømper, på grunn av dens elastiske kvalitet.

Susanne Pagoldh bemerker at kontstrikk var vanlig over hele Finland, men spesielt i regionen Tavastland og Österbotten, hvor rødt, gult og grønt var de foretrukne fargene. Noen ganger begynte et stykke konststrikk— strikk livet sitt som en sokk og ble til en legging, når den strikkede foten ble utslitt og til slutt ble kuttet bort. Bilder av leggings fra det attende århundre - i ull eller, oftere, i bomullsgarn som var populært i det århundret — viser at de var utsmykkede plagg, og viser ofte et konststrikk-mønster toppet med en mønstret kant av bølger, bokstaver, og krøller.

Nesten ingenting — ingenting i det hele tatt— har blitt skrevet om en nydelig og spennende strikketradisjon med farge votter fra opp over polarsirkelen, i den iskalde regionen kjent som Lappland. Med tittelen Rovaniemi-teknikken av Leena Kariniemi-Alve i en artikkel av Piecework fra 2008, er det en metode for å oppnå et "sagtann"-mønster på baksiden av ellers hvite votter, oppkalt etter de to som et visst mye omtalt par oppsto . Årsaken til mangelen på informasjon kan være denne, som rapportert av Tuulia Salmela:

Samene i tradisjonell sammenheng strikker ikke. Det er tre store grupper av samer i Finland, og selv om noen av de mer sørlige samene eier land og er involvert i jordbruk, er det utrolig vanskelig å holde sauer i det harde klimaet i nord, og reinsdyr-hår kan ikke spinnes.

Samene er ekstremt dyktige i håndverkene sine (kalt duodji på samisk), som inkluderer sølvarbeid, beinarbeid, lærarbeid og broderi: hekling og strikking regnes ikke som en del av tradisjonen deres. Eksemplene for deres duodji kommer fra regnsdyrskinn og bein, men ullstoffet og fargerike båndene som trengs for tradisjonelle broderte plagg, og sølvet til sølvarbeidet deres, er importert. Strikkekulturen blant samene er utpreget finsk; ingen spesielt samisk strikke-tradisjon finnes.

Det er til og med debatt om opprinnelseslandet for faux-intrasia-teknikken til Lapin lapset (Lappland votter). De kan ha sin opprinnelse i Sverige, akkurat som Lovikka-vottene, som ble en stor suksess i Finland og regnes som finske votter. Det er mulig å holde sau i Sør-Skandinavia, og samene i disse regionene kunne godt ha holdt sau og spunnet og farget garn til votter. Lappske votter er mest sannsynlig av finsk eller svensk eller norsk opprinnelse, snarere enn samisk, og viser en påvirkning av den utsøkte bruken av farger i samiske tekstiler.

På den annen side viser en bok med tittelen Votten i norsk tradisjon av Ingebjørg Gravjord en mengde votter i samisk «tradisjon»— gamle, nye eller et sted midt i mellom— som ble vist på en utstilling på Norsk Folkemuseum i 1981-1982. Noen av dem minner om et par i Annemor Sundbøs kolleksjon, med fargerikt heldekkende mønster. Noen har mønstrede bånd ved håndleddet, eller ved håndleddet foran og bak. De varierer i opprinnelse for Sør-Varanger og Nesseby i Finnmark i Norge, og Skolte Samisk i Finland/Russland/Norge. Når det gjelder Rovaniemi-vottene, Her er hvordan Kariniemi-Alve beskriver sammensyingen av vottene i sitt informative Piecework, som er nydelige uansett hvor de kommer fra:

Vottene strikkes rundt, men det er kun hovedfargen som fullfører omgangene. De tre mønsterfargene, delt inn i elleve små kuler, er arrangert på en lang nål... for å forhindre sammenfiltring, og hver farge følger sin egen smale bane oppover. Hovedfargen går over mønster-fargene, og etterlater innsiden av votten veldig pen. Etter fullføring av en omgang løftes strikkingen for å la den lange nålen som holder mønsterfargene snu; mønsterfargene er igjen i riktig rekkefølge for neste runde. Alle maskene i sagtann-mønsteret som beveger seg til høyre strikkes ved å strikke to masker til høyre, strikke to masker sammen gjennom de bakre løkkene, deretter slippe den første masken fra pinnen og strikke den andre igjen, og først da slippe masken av nålen.

Kariniemi-Alve identifiserer votter fra Revaniemi som farget gul, grønn og rød på hvit bakgrunn. Votter fra Inaro er gule, blå, grønne og røde på hvit bakgrunn. Hun bemerker også at teknikken for å strikke disse vottene er skrevet nøyaktig ingen steder. For å lære må du reise til Arktis og oppsøke din egen vottelærer. 

Island

Det har vært mye spekulasjoner om hvordan strikking kom til Island, mesteparten av det sentrert rundt teorien om at det kom med tyske, engelske eller nederlandske kjøpmenn, eller kanskje alle sammen. Uansett, ser det ut til at den sterke strikketradisjonen var godt på plass på Island innen 1500-tallet. Elsa Gudjonsson, i «Notes on Knitting in Iceland», nevner om en biskop i Nord-Island som, så tidlig som 1582, aksepterte strikkede strømper, som betaling av leie fra hans leilendinger.

Menn, kvinner og barn, alle strikket; barn lærte rundt 8 års alderen og var forventet å bidra med et par strømper i uken til husholdningen. Innen 1600-tallet, strikkede strømper og votter var integrere varer — en viktig eksport til en fattig region herjet av vulkanutbrudd, hungersnød, ekstrem kulde og pest. Innen 1700-tallet, var gensere også eksportert, det samme var ull vevd og tovet til et stoff kalt wadmal, som interessant nok ble akseptert som lovlig internasjonal valuta.

Håndstrikk var også veldig tiltrengt for bruk av islendinger selv, de som bodde i et dystert, kaldt og øde klima. Disse plaggene inkluderte gensere, votter— en- og to-tommel variant populær blant fiskere i flere land— sko innlegg, strømper, sjal, pulsvarmere som de som finnes på Grønland, herrevest kalt brjóstadúkar, kvinnens peysuföt— en velsittende sømløs jakke— og tasseled caps kalt skotthúfa (de to sistnevnte ble til slutt sydd, i stedet for strikket). Mønsterbøker var tilgjengelige på Island (og på islandsk) på begynnelsen av 1700-tallet.

«Det meste av islandsk strikking var veldig utilitaristisk,» skriver Lousie Heite i en artikkel hun skrev i islandsk strikking for «Kitters magazine». «Varme sokker og votter, fiskerens gensere, og snug caps utgjorde hoveddelen av øyas eksport strikk. Islandsk ull var handlet over hele Atlanterhavsbassenget.

Islandske sokker og gensere var med i handelen som nederlandske nybyggere brakte til New York, New Jersey og Delaware i de første årene av amerikansk bosetting. Arbeidere på gårder beholdte plaggene de produserte mellom jul og nyttår. Disse ble solgt eller byttet for luksus og service. Noen ganger var det strikkekonkurranser mellom gårder, eller mellom arbeiderne på gårdene.

Når det gjelder hvordan islendingene strikker: ifølge Gudjonsson strikket de rundt på fire eller fem pinner, med naturfarget garn. Gensere, muligens utført med lite ornamentikk utover en enkel vrangbord. Derimot, mer velstående islendere kan ha pyntet strikkingen sin med broderi, eller ha dem sydd fra farget garn.

Det er klart at strikking var helt integrert i islendingenes liv. Utstyret deres gir ytterligere bevis på dette; strikkepinner ble lagret i spesielle bokser etterlyst med eierens navn. Ofte ble disse boksene (priónastokkur) gitt av en ung mann til gjenstanden for hans hengivenhet.

Fargestrikking på Island dateres til 1600-tallet, muligens: stoffrester fra rundt den tiden viser en tofarget Fair Isle-kant. Intarsia var vanlig på 1800-tallet, noe som fremgår av skoinnlegg strikket i tradisjonelle rosemønstre. Slikemønstre vises også på rundstrikkede duker, veggtepper fra 1900-tallet og annet interiør. Denne typen innleggs motivstrikking ble gjort på rille bakgrunn, i stedet for glattstrikk. Det kan ha vært unikt for Island, selv om rosemønstre er vanlige motiver i verdens strikking generelt, fra Hellas til skandinavisk til Aserbajdsjan.

På 1800-tallet, gensere var strikket i enkle tofarget maskemønster, så tovet, ifølge «Knitting in the Nordic Tradition» av Vibekke Lind. Norske lusemønstrede gensere var populære helt frem til andre verdenskrig. De ble strikket av uspunnet roving kalt lopi og viste brede mønsterbånd fra skuldrene og ned til ermene. På 1950-tallet hadde en ny type farge bearbeidet genser dukket opp: den berømte Lopi-genseren. Selv i dag sysselsetter Islands håndstrikkeforening menn og kvinner til å strikke disse genserne— ikke lenger bare i naturlige farger, slik de ble designet opprinnelig, men i et bredt utvalg av farget ull.

Blondestrikking har også en historie på Island, spesielt for konstruksjon av sjal. Designer Cheryl Oberle skriver i "Folk Shawls" av en islandsk legende som beskriver hvordan en fekvinne reiser mellom jorden og sitt eget rike: de legger sine strikkede sjal på overflaten av en myr, står i midten og synker og synker , til de kommer, rene og tørre, i eventyrriket. Ifølge Sigridur Halldórsdottír i «Three Cornered and Lace Shawls» ankom lav for pulsvarmere og votter til Island på slutten av 1800-tallet, takket være mønsterbøker og blader fra utlandet.

Tidligere ble sjal laget av grovt garn sydd i rillestrikk, men med bruken av blondestrikking ble de myke, tøffere anliggender, strikket ikke bare i tradisjonelle trekantformer (prihyrna) for å lette å binde over brystet, men i rektangler ( langsjal) også, disse fungerte i en eller flere farger. Blondestrikkede klukka-kjoler, levert fra dame underlag, nyter i dag en oppblomstring av popularitet blant islandske strikkere.

Den emblematiske genseren til Island, Lopi (lopapeysa) har en tradisjon på bare rundt seksti år. Da den dukket opp på strikkescenen på 1950-tallet, representerte den et brudd i teknikk fra tidligere islandske gensere som gensere og fiskertrøyer. Bolen og ermene ble strikket separat i rundingen opp til armhulene, deretter ble alle tre delene satt sammen på en rundpinne. Kragen, som viser tofargede geometriske horisontale repetisjoner av snøfnugg, kjeder og andre motiver, ble bearbeidet med en serie reduksjoner: et lignende mønster ble vanligvis lagt til mansjettene og falden. Noen strikke historikere har lagt merke til en likhet mellom disse genserne med åk og de perlekragene som er tradisjonelle for Grønland, selv om det ikke er bevis for at det ene påvirket det andre. Lignende gensere hadde dukket opp i svenske, tyske og danske strikkeblader bare noen år før de kom til den islandske scenen, og genserne fra Bohus var absolutt en forløper.

Strikkede skoinnlegg er wholly, resoundingly islandsk. Dateres til tider før bruken av skoen med hard såle, og var ment å gi varme og komfort til brukere av myke sko, ganske spinkle saker laget av sau, sel eller fiskeskinn. I andre iskalde områder rundt om på kloden der skoinnlegg var vanlig, ble de laget av halm, einer-kvister, tre bark, tovet ull og, i svært sjeldne tilfeller, hekling. Men strikkede innlegg ser ut til å ha eksistert ingen andre steder enn Island. Og der, i århundrer, skjult under føttene til menn og kvinner, gamle og unge, eksisterte et stort vell av farger, teknikk og svært individualisert stil.

Som Hélène Magnússon påpeker in boken hennes «Icelandic Knitting: Using Rose Patterns», skoinnlegg, for all deres nydelige variasjon— de ble strikket i stripete mønstre av barn som bare lærte teknikkene deres; i mønstre som spenner fra roser til blomsterpotter til timeglass til maces til sjakkbrett til diamanter, noen med ensfargede kanter, noen med heklede, noen med kantebånd vevd med en teknikk kjent som finger-veving (slyngja på islandsk), i alle tenkelige farger— var grunnleggende utilitaristiske objekter. Og likevel var de kritiske. Dette er tydelig i de mange islandske ordene for alle de forskjellige typene skoinnlegg (merk at islendinger har sytten forskjellige ord for varianter av snø og snøfall). Det mest grunnleggende er ileppar, som oversettes til noe sånt som "innsatt fille".